Kjære nettbuss!

Jeg hører rykter om at nettbuss generellt ikke får så mange klager, så det tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med... 

Jeg har ofte tenkt at det ikke kan være lett å være bussjåfør, som stadig må håndtere stressede passasjerer som syter og klager til stadighet. De får skylden for alt mulig, både det som de kan noe for, og ting de ikke kan noe for. Været er et eksempel, trafikken et annet. Derfor prøver jeg å være litt ekstra hyggelig når jeg reiser kollektivt, og ikke la meg provosere av at ruta ikke holdes eller at det er trangt på bussen. Men uforskammede sjåfører er en annen sak.

I dag har jeg ikke vært busspassasjer, men opplevde likevel noe som jeg kjente at jeg virkelig ble provosert over, og som jeg mener nettbuss bør bli gjort oppmerksom på.

Jeg kommer syklende på sykkelruta som går gjennom Kristiansand og er kommet fram til vestre hjørne av kvadraturen. Der står det en buss fra Nettbuss parkert langs veien - akkurat slik at den effektivt sperrer innkjøringen til sykkelveien ut av byen, ved tellesøylen. Jeg må stoppe opp, og løfte sykkelen, fordi kanten er for høy til at jeg bare kan kjøre over fortauet. 

Jeg ser at døren til bussen står åpen, og går bort for å se om kanskje det er en grunn for at bussen står slik - siden det er helt uortodoks at en buss ibefinner seg i denne gata i det hele tatt.

Jeg gjør den kvinnelige sjåføren vennlig oppmerksom på at hun sperrer sykkelveien - jeg tenker hun kanskje ikke er klar over det. Tilbake får jeg det serdeles lite hyggelige og nærmest snærrende svaret "sykler sperrer ofte for oss også!", noe som angivelig skal legitimere plasseringen. Jeg fortsetter ufortrødent, men fortsatt vennlig, med å si noe om at jeg bare lurte på om hun kunne trille en halvmeter framover, slik at bussen ikke sperrer feltet helt og syklene kan komme forbi uten problemer? Da snærrer hun uforskammet videre noe om sykelister, og at vi ikke fortjener bedre - på en måte som jeg håper ikke er generellt representativt for ansatte i nettbuss. 

På dette tidspunktet kjenner jeg at jeg blir provosert, og takker henne derfor litt syrlig og ironisk for at hun "svarer så hyggelig og oppfører seg så voksent, når man henvender seg til henne på en normalt hyggelig måte", før jeg gjør meg klar til å sykle videre. Denne gangen kaster hun ut direkte stygge kommentarer som beskriver meg på en måte jeg ikke ønsker å gjenta - men som definitivt provoserer meg - og denne gangen glipper det et ubekvemsord ut av meg også. Deretter skynder jeg meg å sykle derfra, før jeg kan komme i skade for å uttrykke meg på en måte jeg senere kommer til å angre på.

Jeg lar meg sjelden provosere på generelt grunnlag, men bussåfører har en egen evne til å trigge et lite monster i meg. Det jeg opplevde i dag vil jeg betegne som serdeles uprofesjonell oppførsel, og som jeg håper ikke får lov til å representere selskapet videre. Jeg har opplevd grinete og til tider uforskammede bussjåfører fra selskapet tidligere også, men dette må jeg si er det verste. Siden jeg ikke har navn eller bussnr å komme med, forstår jeg at det kanskje ikke lar seg gjøre å ta dette tilbake til vedkommende sjåfør, men jeg håper dere kan bruke eksemplet til skrekk og advarsel, og kanskje jobbe litt med holdninger innad i organisasjonen.

Med vennlig (om enn fortsatt litt provosert) hilsen

Elin Mari

Den følelsen...

Det er januar og det er en sånn dag. Blaut snø laver ned. Jeg har vært på jobb, jeg skal tilbake igjen på natta, og det er minst to timer til jeg kan få lagt meg til en forberedende søvn. Alt ligger tilrette for et sutrende innlegg om hvor tungt og trist livet er, både i sin alminnelighet og akkurat her og nå.

Men nei, dette er ikke et sånn innlegg. 

Fordi; jeg har hatt en god dag på jobben, og jeg ser ikke mørkt på å gå dit igjen til natta. Jeg vet ikke hva som venter meg, men det er jo en av grunnene til at jeg valgte å ta utdanning som intensivsykepleier, og grunnen til at jeg fortsatt jobber på en intensivavdeling elleve år senere. Jeg er glad i jobben min, glad i kollegaene mine, og jeg er glad i å kunne bety noe for noen som er i en vanskelig og kanskje skremmende livssituasjon. Jeg innrømmer gjerne at jeg liker litt "action", ting som skal skje fort og mange ting som skal skje på en gang. Utfordrende situasjoner der man må ta hensyn til mange ting på en gang, løse flere oppgaver paralellt, og samtidig opptre på en profesjonell og trygg måte. 

Når jeg føler meg trygg og kompetent i det jeg gjør, oppleves det også mindre utrygt med de utfordringene som tar meg utenfor komfortsonen. Jeg reflekterer bedre, jeg tar nødvendige medisinskfaglige og sykepleiefaglige avgjørelser raskere og sikrere, og etiske utfordringer blir lettere både å håndtere, sette ord på, og finne løsninger på. 

Her er jeg nå! I dag. I øvre skjikt av flytsonen. Den følelsen! Det er et godt sted å være.

I tillegg så laver snøen ned og legger seg på bakken. Jeg drømmer om at den skal legge seg i skiløypene, og at jeg skal komme meg ut på skitur i morgen etter at jeg har sovet litt. Kjenne lukten av kuldegrader og snø, kjenne pulsen øke og at frasparket gir meg fart framover. La skuldrene synke, og la gleden over å være ute øke livskvaliteten og troen på meg selv og hva jeg kan klare. 

Den følelsen!

November

Den mørkeste måneden i året sånn som jeg opplever det. I oktober fikk vi tilbake litt dagslys på morran da vi stilte klokka, og det var deilig å kunne sykle til jobb mens dagslyset stadig ble stærkere og sola sto opp over Lund, øst i Kristiansand. Sånn er det ikke lenger. Nå står sola opp vel etter at jeg er passert dørene inn på jobb, og det er allerede blitt til skumring innen jeg triller avgårde hjem igjen. Snart vil det være mørkt når jeg skal hjem. Vi har vinduer på jobb altså, men de er vendt mot nord - og dessuten glemmer jeg stort sett å se ut av vinduet i løpet av dagen uansett. 

Jeg hadde hodepine da jeg våknet i dag, det var tomt for knekkebrød til frokost, og pålegg glemte jeg å kjøpe i går - men jeg hadde jo ikke tid til å spise noe uansett, før jeg halte pus ut av godstolen, og masjerte henne ut til heisen. Skal jeg opp og ut, så skal hun også - livet er urettferdig! For sikkerhetsskyld punkterte sykkelen litt nede i bakken på vei til jobb også. En dårlig start skal også gjøres skikkelig!

Ute regner det - mye og ofte - og jeg kjenner jeg lengter etter at nedbøren skal komme som snø, sånn at det i alle fall kan føles litt lysere. De vakre høstbladene som har farget landskapet i flammende toner siden midten av september, ligger nå som brune klissne hauger på bakken, mens greinene på trærne spriker nakne og svarte. 

Folk går på en annen måte i november, enn ellers i året. Skuldrene er trukket opp mot ørene og litt framover, ryggene er litt mer krumbøyde. Ingen spaserer lenger rakrygget og har all verdens tid, de aller fleste går fortere og mer bestemt - målrettet. Hendene er stukket dypt ned i lommer, luer og hetter er på, og folk går i støvler. Vel, det er langt fra alle som går i støvler - men hvis man studerer dem i sko nøyere, er det som om du kan se at de er litt våte på beina, og at føttene lengter hjem til myke tøfler og tjukke ullsokker.

Ja, november er på mange måter en mørk og trist måned - men det finnes lyspunkter her også, når jeg velger å se etter dem. Jeg kunne jo selvsagt pakke kofferten og reise sør for ekvator, der sommeren nå er på vei. Men den muligheten har jeg ikke i skrivende stund, så her må jeg nok legge en plan B. 

Hovedsakelig tror jeg det handler om hvordan jeg velger å se ting. Og det sier jeg og mener jeg, selv om jeg absolutt ikke syns det er en enkel øvelse å forandre verken fokus eller synsvinkel. Og først av alt må jeg være villig til å prøve.

Jeg sitter på en kafe med en kopp Cortado - yndlingskaffen min - og jeg ser på regndråpene som henger som glitter på greinene i treet utenfor før de faller videre og treffer søledammen rett under. Små ringer i vannet som raskt blir borte - og erstattet av nye ringer. Aldri likt, hele tiden nye mønstre. Jeg blir så fasinert at jeg glemmer å drikke kaffen min, og den blir nesten lunken før jeg kommer på at det var derfor jeg gikk hit. For å kjenne varmen spre seg i kroppen, og smaken ligge på tungen - lenge. 

Jeg lager meg en liste over ting som kan lyse opp ettermiddagen, og gjøre at denne novembermåneden oppleves litt lysere - på alle måter. Tenker på ting som jeg har, - og skal fortsette å legge merke til.

Solen som lurte noen stråler fram mellom spredte skyer i går formiddag før jeg gikk på aftenvakt, månen som tittet skyndsomt gjennom skyene en kveld jeg syklet hjem. Latter fra et vindu da jeg gikk forbi på fredagskvelden, barnet som smilte til meg på bussen, musikk fra radioen som fikk meg til å ta noen dansetrinn. God musikk er alltid en høydare, og da er det viktig for meg å velge musikk som passer til humøret. Med andre ord kan det bli alt fra rock'n roll til klassiske toner. 

Gresset er fremdeles ganske grønt, og står i kontrast til alt det brune og grå. Snart skal julegatene tennes, og vinduer lyses opp av stjerner som skinner og trassig gjør et forsøk på å minne oss om julens budskap. 

Selv om det ikke er helt advent enda - men snart - kan jeg likevel tenne lys på kveldene når jeg sitter hjemme i stua. Ingenting er som stemningen i stua med skinnet fra telys i søte staker rundt omkring, musikk eller ei god lydbok å høre på, mens jeg pusler med forskjellig, eller bare "slækker" på sofaen. I kveld - eller kanskje til helga - skal jeg bake nye knekkebrød og henge opp adventslys i vinduet. 

Det går nemlig mot lysere tider - det skal bare bli litt mørkere først!

Shimoda Yamatokan

En liten strandferie passet godt som avrunding av Japan-oppholdet mitt, og vi la den til en liten fiskeby tre timer sør for Tokyo. 

Togturen ned skulle foregå med Shinkansen fra Shinagawa stasjon, og deretter to vanlige tog fra Atami og Ito til Shimoda. Turen med shinkansen ble litt mer ukomfortabel enn jeg hadde sett for meg, da vi bare så vidt rakk toget, og dermed ikke kom oss til de reserverte setene våre, så vi måtte stå i gangen. Med trillekoffert, vogn og en treåring, går det ikke å løpe så veldig mye på en travel togstasjon. Men fort gikk det uansett, og på de siste to togene hadde vi seter å sitte i. Siste biten til hotellet var det taxi, og så var vi ved Stillehavet.

Riktignok var det mørkt da vi kom fram, men vi kunne godt høre bølgene som rullet langs stranden - og når jeg stilte meg helt inntil vinduet, kunne jeg også skimte en strand og bølger som rullet og rullet og rullet. 

Vi kom for seint til middagen - og hadde vi hatt en anelse om hva vi gikk glipp av, tror jeg vi hadde prioritert et tidligere tog - Men det kommer jeg tilbake til.

Istedet for å sørge over tapt middag, gikk vi opp én etasje, for der det var Onsen (bad med vann fra varme kilder). Det var riktig lekkert innredet, med basseng både inne og ute, tydelig delt i dameavdeling og herreavdeling. Her var det evas drakt som var kotyme i det varme vannet. Såpe og shampoo var lett tilgjengelig ved dusjene, mens det var yukata (sid "morgenkåpe" i bomull med tilhørende belte) og sko tilgjengelig på rommet. Det var også tilbud om kinesisk fotmassasje, til en billig penge, og vi voksne benyttet tilbudet med glede. 

Vi sovnet godt på våre futon-senger midt på golvet, oppå tradisjonelle tatami-matter av ris-strå, i et veldig japansk rom. På dagtid ble madrassene ryddet bort, og et lavt bord ble satt midt på golvet. 

Jeg våknet skjønt av at et lite tante-gull som strøk meg på armen, og syns det var på tide å stå opp og starte dagen. Utsikten ned på stranda fikk meg til å gni søvnen ut av øynene i en viss fart. Der var det sikkert tredve surfere ute i vannet allerede, og sola var iferd med å bryte gjennom. Men det var enda litt tid før frokost i "matsalen", så tante fikk lov å lese boka om Karsten og Petra ("Karsten må på sykehus") for sikkert tjuende gang, mens mammaen fikk slumre litt til. 

Frokosten var av det mer japanske slaget, og kanskje litt vel eksotisk etter min smak. Det er (heldigvis) ikke hver dag jeg spiser grillet makrell, ris, rå reker og miso-suppe til frokost. Ikke var makrellen spesielt god heller, og jeg hadde transmak i munnen resten av dagen. Resten var forsåvidt helt ok, bare uvant, men vi valgte likevel å bestille vestlig frokost til dag nr to. 

Stranda og bølgene ropte ganske snart høyt på oss, og tante tenkte at det også kunne bli en god anledning til å få trent litt. Joggetur barbeint i hvit sand - mens bølgene rullet over leggene og knærne - var både herlig, og til tider litt utfordrende når man kom inn i områder der sanda under vann var veldig ujevn, og det gikk fra ankeldypt til plutselig lårdypt. Deretter ble det styrketrening og tilsammen fikk jeg lagt inn en god time.

Shimoda by er akkurat så dø som en turistby som har hett sine glansdager noen decenier tidliger ofte er. Nå traff vi kanskje heller ikke på det mest turisvennlige området, eller den mest livlige sesongen. Etter litt leting fant vi i hvert fall en liten familiedrevet sushi-restaurant, som passet til lunch. Vi var alle ganske sultne, så tante-gullet fikk en bolle ris, og vi andre et pent utvalg av sushi. Og medfølgende soyasaus, miso-suppe, og kald te. 

Jeg er egentlig ikke så glad i sushi - og vil heller velge noe annet om jeg skal ut å spise eller ta med
noe hjem - men her i Japan er det for det første helt riktig å spise sushi, for det andre vet man at de fleste sushikokker setter sin ære i å holde høy standard, for det tredje er fisken så fersk at den nesten slår med spolen når du får den på fatet. Med andre ord - i Japan liker jeg sushi! 

Før vi dro tilbake til hotellet handlet vi en stor bærepose på et supermarked, med litt utvalg til både frokost, mellommåltider og til reisen hjem. Prisene var mye lavere i butikken her enn i Tokyo. 

Etterpå satte vi oss nede ved strandpromenaden for å spise is, og se på fiskebåtene. Gullet til tante spurte hele tiden etter hvor Elias, Tråle, Sjarke, og Kruse var. Det ble jubel da vi fant noen av båtene som til forveksling kunne ligne disse båtene fra bøkene om redningsskøyta Elias.

Tilbake på hotellet hadde jeg booket meg en kinesisk fotmassasje, mens de andre tok turen ned på stranda igjen. Skulle ønske jeg hadde sånn fotmassasje tilgjengelig litt oftere... Det er bare SÅ deilig! Ikke var det spesielt dyrt heller, sett i forhold til prisnivået i Japan. 3500 yen er ca 210 norske kroner, og det kan jeg leve med når jeg er på ferie. Når det er god kvalitet i alle fall. At en kopp svart kaffe ekstra (påfyll) til frokost kostet 600 yen (36 kr) er derimot dyrt.

Denne kvelden fikk vi med oss middagen, som vi fikk servert i vårt private lille rom i "spisesalen". Jeg har lært to ting om hotell i Japan: alltid sjekk om de har vestlig frokost (det er uansett eksotisk, men passer kanskje litt bedre i vestlige mager) - og sjekk menyen for middagen, og hvor seint den serveres, i fall det er helpensjon.

Vi valgte bort krabbe og fikk heller en meny med både fisk og kjøtt; og da de begynte å servere skjønte vi hva vi hadde gått glipp av kvelden før. Vi spiste og vi spiste, men maten ville ingen ende ta. Det var stadig nye retter som ble trillet inn, og kvaliteten og smaken var det ingenting å si på. Det hele ble avsluttet med en stor bolle miso-suppe som sto og kokte på bordgrillen - før vi kastet oss over dessert-bordet i gangen. Sjokoladefontenen var selvsagt en suksess, for både store og små, og hadde det ikke vært for at vi skulle rekke et bad i onsen før gullet skulle i seng, hadde jeg sittet en time til...

Etter badet, og mens tante-gullet ble lagt, gikk jeg ned i lobbyen for å oppleve en gratis konsert. Ja... Det satt to stykker der da jeg kom, og jeg slo meg ned jeg også, da "artisten" ba meg om det. Hun spurte mye om hvor jeg kom fra, og hva jeg gjorde i Japan, og jeg var redd hun aldri skulle begynne å synge, sånn som hun pratet. Hun serverte visst også i baren, men det var ingen kunder akkurat da. Men jeg kunne saktens ha spart meg for engstelsen... 

Japanere er jo kjent for sin hang til karaoke, og dette var nok et tilfelle av en som hadde tatt steget videre, og nå kalte seg artist. Kvaliteten var ikke stjernemateriele for å si det sånn, men jeg har hørt værre. Jeg satt et kvarter, mens hun sang et par svisker, klappet høflig etter hver sang - og gikk deretter opp på rommet der gullet sov søtt, mens mammaen gikk og fikk sin dose fotmassasje.

Som jeg tidligere uttrykte, var den vestlige frokosten litt mer etter min morgenmage, og det var mer enn nok mat. Egg, bacon, brød, croisant, smør, salat, frukt - og kaffe! En god start på dagen, rett og slett.

Vi passet på å få enda en tur i onsen, før utsjekk, og deretter klatret vi ned trappene til stranden. Jeg badet nok en gang i stillehavsbølgene, jogget litt, og vi lekte på stranden i halvannen time - blant annet med Magic, en spretten liten multinasjonal Jack Rusell terrier, som elsket å leke og gjøre kunster med ballen sin.

Vi kjøpte billetter til et direktetog tilbake til Tokyo, og selv om det ikke var shinkansen, var det helt greit med "normal" norsk togstandard. Vel hjemme kunne jeg tømme sand ut av sko og bh, men først måtte tante bli med i parken.

Ikke hvis, men når jeg kommer tilbake til Japan, har jeg veldig lyst å legge inn noen flere dager på Shimoda Yamatokan. Det var akkurat dette vi var ute etter på denne turen: rolige dager, lite støy, god mat, herlig barnelatter, lyden av konstante urytmiske bølger mot stranda, jogge på stranda og bade i Stillehavet (for min del), samt litt sol på kroppen. Dessuten tror jeg egentlig denne søvnige byen har mer å by på om man bare kikker litt nøyere etter.

Girls night out

En treningskollega på Elixia i Kristiansand gjorde meg oppmerksom på at de har jazz-scenen "Blue Note" i Tokyo, og etter en alle tiders opplevelse på samme klubben i New York i fjor, fikk jeg lyst til å gjenta suksessen. Dermed gjorde jeg og søstra mi alvor av å kjøpe billetter - selv om ingen av oss hadde hørt om Avery Sunshine før. Vi konkluderte bare med at hun måtte være av ganske bra kvalitet siden hun fikk lov å spille der.

Så vi ristet penger ut av sparegrisen, dresset oss opp med høye heler, kjole og leppestift - og så bar det avgårde i taxi opp til Jazzklubben. 

Vi hadde valgt å gå på det første settet som startet klokka sju, sånn at vi kunne gå ut en tur etterpå. Det var ikke akkurat fullsatt der inne, men heller ikke glissent, og stemningen var god. Vi fikk bord helt inntil scenen, og bestilte hver vår drink. Det er en regel om at hver gjest minst må kjøpe minst en drink eller matbit, i tillegg til inngangsbiletten. Jeg kjørte safe med en Mojito, mens Grynets drink var både bedre, større og mer spennende.

Fra det øyeblikket Avery Sunshine entret scenen, steg stemningen, og hennes gospel-inspirerte soul brakte fra første øyeblikk solskinn inn i rommet. Bandet hennes var levende og inspirerte, og jeg opplevde at de trivdes godt sammen på scenen. Mot slutten av konserten var det helt tydelig at Avery og bandet kunne ha fortsatt ut i evigheten, men er det noe japanere er gode på, så er det å holde klokka. De fikk lov å komme opp for et ekstranummer, men så var det definitivt over. 

den!

Vi ble gjetet bort til kassa for betaling, og deretter ville de ha oss ut fortest mulig - for å gjøre klart til neste omgang. Søstra mi kom heldigvis på den brilliante idéen å gå på do før vi gikk videre, og det var flaks for oss. På vei ut igjen hadde Avery og bandet nemlig satt opp et bord, der hun solgte og signerte den siste skiva si. Jeg er vel av en utdøende rase som fortsatt liker å kjøpe cd'er og hele album, men jeg syns faktisk det er behagelig å sette på en cd, og så høre den tvers igjennom. Det har jeg også gjort noen ganger med Avery Sunshine, og jeg koser meg. Når sant skal sies hade jeg nok ikke gått inn i en platebutikk og lett etter denne plata, men det var likevel helt riktig å kjøpe 

Når vi først var to jenter på byen i Tokyo, fant vi ut at vi skulle slå litt på stortromma. Vi snakket om å gå og spise, men valget falt heller på Old Imperial Bar, en kjent "hangout" fra gamle dager. Det var gangske innlysende at dette ikke var et sted som hadde stor trafikk av damer uten følge, men vi valgte likevel å ta en drink, mens vi diskuterte kunsten på veggen, og smattet på drinker med navn som brakte tankene og praten hen på henfarne dager og keiserlige foreteelser.

Voksne damer (ja, vi må vel nesten innrømme at vi har kommet i den kategorien nå) holder visst ikke ut så lenge på byen, og etter én drink fant vi veien hjemmover. Men før jeg kunne finne senga var jeg veldig klar for en bit med mat, og søster Grynet ledet an til en kinarestaurant (jepp - de finnes overalt i verden). Bestillingen foregikk via en automat i inngangspartiet, og det går tålelig bra så lenge det er bilde av maten, og jeg fikk noe i gata stekte "dumplings". Forsøket på å bestille en øl gikk ikke like glatt, selv om den språk- (og tegn-) kyndige av oss traff på alkohol-tegnet. Ingen av oss hadde særlig lyst på sake, men heldigvis fikk vi byttet den i godt øl. 

Vi var nok i seng før midnatt, og det føltes helt greit - med tanke på at det var jobb for noen, og en reise i vente neste dag.

Ueno Zoo

Med sekkene pakket og vognen i beredskap, la tante ut på tur med tante-gullet. Vi tok Hibya line til Hibya og Chiyoda line til Nesu, så var det bare å følge skilt bort til Ueno Zoo.

Ikke før var vi innenfor porten, så kom de første spørsmålene om is, men vi klarte å vente til etter reptilene, lemurene og en tur rundt dammen. Og så fant tante-gullet likegodt en fin benk der vi kunne spise medbrakt matpakke (brød med leverpostei og med brunost og jordbærsyltetøy må vite), og da var isen plutselig glemt for en stakket stund, der vi koste oss i sol og fuglekvitter. 

Men en liten barnemage har god plass til en is også, og da blir verken sjiraffen, zebraen eller kenguru viktig. Men så kom vi til flodhestene, og da var det veldig gøy å se på når den badet. To av flodhestene var gigantiske, (mye større en den jeg så ved Lake Manyara, i Tanzania), mens pygme-flodhesten var sånn passe liten. 

Uansett tar det på å være liten på tur i dyrehaven, så tante-gullet sovnet i vogna etter isen og giraffen, så da trillet jeg videre opp mot panda-pagoden. Litt trilling utenom de mest bråkete områdene, og vips så tok hun seg en høneblund. Om de enn er nydelige ellers, så er de iallefall helt skjønne når de sover. Og tante kan sitte på en benk og bare se på.

Gullet våknet ved elefantene, og det var skikkelig koselige asiatiske elefanter, slik som jeg husker dem fra sirkus da jeg var liten. Isbjørnen var visstnok ganske skummel - selv om den lå utstrakt på ryggen og sov i varmen - og brunbjørnene fikk heller ikke mye cred. Da oterene derimot skulle få mat var gleden stor - både hos tante-gullet og hos oterne - så der ble vi stående lenge og vel. 

Litt yoghurt under et tre, ny dose med myggspray (utbrudd av dengue-feber i Tokyo), og det var snart på tide å gå hjem. Men først gikk vi opp til tigeren. Og det ble vill jubel da den begynte å gå fram og tilbake rett bak glasset der vi satt. Tror vi tilbrakte en halvtime der før hun motvillig ble med videre - til gorillaene. Og dermed sto vi der igjen. Den yngste gorillaen kom helt bort og la hånda mot glasset og tante-gullet la hånda på sin side. Så smilte de til hverandre, før gorillaungen løp og gjemte seg i armene til mammaen sin. Tante fikk seg også en god klem da.

Rett ved utgangen kom vi til de store pandaene. De var veldig mye større enn jeg hadde forestilt meg, men ellers så de ut akkurat som jeg trodde. De satt på hver sin plattform og gnagde på lange kvister med bambus. Det var lang kø for å få sett dem, så vi sto bare utenfor den ytterste ringen en liten,stund. 

Vi satte kursen mot utgangen og videre gikk vi til vi fant Uemo metro stasjon. Derfra kan man ta todet hele veien til Roppongi, og da er det bare en liten trilletur hjem. På Roppongi stasjon hadde vi en liten brødskivepause, mens vi drev med amatør train-spotting, og gullet hadde et anfall av latterkrampe. Derfra spaserte vi hjem hånd i hånd, og det syns tante var godt gjort av tre år gamle bein, etter så mye gåing i parken.

Tante har hatt en kjempekos dag, og det tror jeg faktisk tante-gullet har også!

Joggetur på egen hånd

Fjerde dagen i Tokyo, og jeg har just kommet inn fra en joggetur. Det er en tyfon på vei inn, så jeg tenkte det var best å få løpingen unnagjort før det blåser opp på ordentlig. 

Det som kom i forkant av tyfonen var derimot en dag med regn, og hovedtyngden kom tydeligvis ned i løpet av siste halvdel av joggeturen min. For sikkerhetsskyld hadde jeg løpt feil, og kommet på ville veier. Ikke sånn å forstå at jeg var "lost", for det skal nok litt mer til - jeg bare viste ikke helt hvor jeg var. Det er i utgangspunktet ikke noe problem her i Tokyo, for det er offentlige kart overalt med pil som viser "you are here". Dessuten kunne jeg jo bare snu og jogge tilbake, men jeg velger ofte an annen løsning - som å jogge i ring... 

Men altså så gikk regnbygene (godt gammeldags høstregn) over til å bli sommer-floing med motvind fra alle kanter. Da hadde jeg forlengst fylt skoene med vann fra en uventet dyp søledam, jakken hadde gitt opp å holde regnet ute, og lua fungerte mer som svamp enn noe annet. Så litt vann til fra oven gjorde liten forskjell. Skulle bare ønsket at jeg var utstyrt med vindusviskere når regnet står vannrett inn i ansiktet.

Kan vel si jeg observerte noen lett hevede øyenbryn der jeg kom "svømmende" opp trappene til terrassen på Roppongi Hills, og videre nedover. Spesielt siden jeg hadde et relativt stort glis om munnen - men japanere er vel så høflige at de ikke ville drømme om å kommentere det. Jeg mistenker likevel at enkelte fra politikorpset som sto plassert ute i regnet utenfor diverse ambasader i nærområdet hadde meg godt kategorisert i klassen "vestlig raring" - der jeg løp rundt i regnet helt frivillig - mens de måtte stå der og se staute ut enten det bøttet ned eller ikke.

Noe av grunnen til dette gliset var selvsagt at jeg igjen følte meg på kjente trakter, og ikke lenger trengte å tenke på hvor "hjemme" var, - men også fordi jeg blir lettere euforisk av å løpe i regn, spesielt når det faller så mye ned at det regner oppover igjen, og gater blir til elver og åpne plasser til grunne innsjøer. Selv om jeg er så våt at jeg likegodt kunne ha badet med klærne på. Fantastisk følelse!

Vel tilbake var jeg altså så grundig gjennomvåt at jeg valgte å bruke tid på å vri opp jakke, genser,  bukseben, lue og sokker, samt tømme joggeskoeneskoene i avløpet i garasjen før jeg gikk opp i leiligheten. Følte meg egentlig ferdig dusjet, men det var likevel godt med litt såpe og varmt vann før jeg tok på meg tørre klær. 

Nå kan tyfonen bare komme...