Jeg har lest om det på nettet, i bøker - og i ukeblader. Om drømmer som blir virkelige. Noen ganger skjer det faktisk. Altså, da mener jeg i den virkeligheten som jeg omgir meg med, og det handler om noen jeg kjenner.
De fleste av oss har ganske sikkert mange drømmer, noen realistiske og noen kanskje temmelig urealistiske. Noen har blitt forkastet fordi de er utgått på dato, eller utgått på viktighet. Noen drømmer krever mye innsats å få til, og har blitt lagt til side av praktiske eller kanskje økonomiske grunner. Så er det noen som ligger der - nedstøvet, javel - men veldig fine, fantatiske, og glitrende under overflaten. De er kanskje litt rue i kanten, litt uformelige og uferdige, slik at det ikke er helt lett å se hva de kan bli til.
Jeg har ei venninne som gjorde noe med det. Plukket drømmen ned fra hylla, blåste støvet av den, vasket av de værste flekkene, formet den til noe, pusset på den og fikk den til å skinne - og så gjorde hun drømmen om til en realitet - til glede for alle som fikk være tilstede!
Jeg trodde jeg hadde en viss ide om hva det var som skulle skje da jeg reiste inn til Oslo i 40 års dag - selv om detaljene var noe uklare - men jeg hadde virkelig ikke peiling. Da jeg kom hjem til Monica tidlig på dagen begynte jeg å ane konturene av en 40 års-feiring utenom det vanlige, men jeg var på ingen måte forberedt på innholdet - langt mindre på resultatet. Hun hadde altså leid en scene med lys og lyd (til om med med bar), og satt sammen et herlig show med høy kvalitet. Flott scene, herlige musikere, flinke teknikere på lys og lyd, dansere, og to utrolig skjønne konfransierer som sydde det hele sammen på en flott måte.
Og så hovedpersonen: Monica! Min fantastiske venninne som jeg er så glad i. Så talentfull og morsom, ja rett og slett herlig! Jeg visste jo fra før at hun er alt dette, men at hun kunne synge også, det kom litt dott på. Og da mener jeg SYNGE! "Blown Away" er et utrykk som faktisk ikke dekker det jeg følte etter at Monica hadde stått på scenen i mindre enn to minutter på Belleville. Låtene kom som perler på en snor, og det var virkelig en herlig blanding fra mange sjangre. Noen av låtene har hun skrevet selv, og de tekstene traff meg virkelig hjemme.
Og så må jeg ikke glemme Diva'ene! Monica's glitrende, fantistiske, glamorøse og gjennomførte alter egoer. Damer med stor D. Gid de lenge, lenge leve må! Det beste - og viktigste - var å se hvordan hun virkelig koste seg der på scenen. Jeg tror ikke det bare var publikum som ville ha mer da det nærmet seg slutten på showet.
For en fantastisk gave å gi seg selv (og alle oss som fikk være tilstede). Sette opp sitt helt eget show, og invitere alle sine venner til en uforglemmelig aften. Hun tok den store drømmen ned fra hylla den lå og samlet støv på, pusset på den, gjort det som måtte til for at den skulle bli virkelig, og gjennomført det! Og hvilken suksess! Inni meg applauderer jeg fortsatt. Jeg håper virkelig at dette er bare begynnelsen, og at jeg kan få følge med i fortsettelsen. Jeg er så utrolig glad for at jeg dro, og for at jeg fikk oppleve dette her sammen med kjente og ukjente.
Nå kjenner jeg ei som virkelig har gjort det - og som har inspirert meg til å ta en ny titt på drømmene oppe på hylla mi.
