1. Påskedag

Det er måkeskrik i luften over meg, og i et tre i nærheten sitter det en kråke som høres ut som om den har slått seg "kao-kau-kau-kao". En svarttrost synger i et tre på andre siden av vannet, og et jevnt kvitter av menneskestemmer og barnelatter strømmer fra alle kanter rundt vannet.

Jeg ligger med lukkede øyne på et svaberg på ei lita øy i 3.Stampe, og hører på verden rundt meg. Det er varmt i sola - uansett om en liten bris i lufta gjør det nødvendig med ulltrøye - og selv gjennom lukkede øyne kan jeg fornemme den klare sola og den knall blå himmelen.

Det skvulper i vannet rett ved siden av der jeg ligger, og to andestemmer kvakker lavt sammen. De fører tydeligvis en samtale, der den ene spør og den andre svarer. Jeg gløtter på øynene, og myser i det sterke lyset; - der er de, knapt en meter unna, og jeg kunne nesten tatt på dem om jeg strakk ut armen. Men jeg blir liggende helt stille. Endene svømmer videre, og jeg bare slapper av og soler nesen, og kjenner etter at jeg har fri og har lov.

Et skikkelig plask og et høyt hyl - og årets første bad kan noteres. Nei, det er ikke meg som har blitt "tokig", men noen jenter som sikkert er halvparten så gammel som meg, som har inntatt brygga på andre siden av vannet. De plasker og skråler, og hyler i skrekkblandet fryd.

Jeg setter meg opp, og fyller koppen med kaffe fra termosen. Sekken legges som støtte i ryggen, og jeg sparker av meg skoene. Knekkebrød-lunch i den ene hånda, årets påskekrim i den andre, og jeg er klar for noen timer med lat påskestemning. Måkene fortsetter å skravle, endene svømmer rundt og ser uskyldige ut, voksne og barn kommer og går, med og uten hunder, barnevogner, stokk, eller grillutstyr. Jeg vender side etter side i boken, og en time har passert mens jeg har vært en "tur" i Venezia.

Noen begynner plutselig å kaste grillpølser til måkene, og det blir et leven uten like rundt meg. Jeg tar det som et signal på at det er på tide å pakke sammen. Sola varmer fortsatt, men det er uansett tid for å komme seg hjem til middag. Jeg satser på at dette er en forsmak på sommeren!

Fra et flysete

Det lønner seg å løfte blikket og se ut av flyvinduet om det er klarvær. Sitter med kaffe og min herlige bok, da jeg kommer til å kaste et blikk ut av vinduet til høyre, dvs østover. Jeg kan nesten ikke tro det, men for første gang kan jeg med egne øyne se Venezia. Må sjekke med flyvertinnen om det er riktig - og hun må igjen spørre kapteinen - men jeg har rett. Jeg klistrer ommentrent nesen til vinduet for å se mest mulig - lengst mulig. Venezia og jeg har noe på gang. Jeg har visst det lenge, og nå er jeg helt sikker. Vi skal snart treffes.

Og alpene i sol; for et herlig syn! Snøen som glitrer på fjelltoppene, en skydott her og der, og de grønne dalene i bunnen, der våren er godt i gang, og klatrer seg høyere opp for hver dag. Da jeg var liten hadde jeg så utrolig lyst til å sove på loftet i en liten alpe-hytte, akkurat som Heidi gjorde. Faktisk har jeg fortsatt lyst til det, og til å løpe rundt i en blomstereng på våren, høyt oppe i fjellene, der gresset er grønt, men snøen ikke så langt unna. Noen kjekke geiter, og et dusin kaklende høner ville vært helt naturlige på tunet. Geiter er faktisk ganske allrighte dyr!

Nå drømmer jeg meg bort igjen. Og hvorfor ikke? Det er jo som å få dobbelt betaling! Jeg er ganske god til å drømme - til å se for meg steder og mennesker, og kjenne på hvordan det er der. Selv om jeg altså ikke er der. Når jeg ikke er der, er jeg likevel der - på en måte. Med utrolig klare bilder på netthinna. Jeg kan til og med kjenne smaker og lukter, sola mot ansiktet, regndråper mot kinnet, når jeg dagdrømmer meg på dette viset.

Nesten hver gang jeg ser et fly i lufta over meg, tar jeg meg i å undres hvor det skal og hvorfor jeg ikke er med. Og det handler ikke omå lengte bort hjemmefra. Selv om jeg ganske ofte - men langtfra alltid - opplever selve reisen som et merkelig vakum. Men noen ganger ser jeg jo ut av flyvinduet og drømmer meg bort...

Å, jeg er SÅ klar for flere eventyr!

Hjemreise

Våkner sånn passe opplagt klokka halv sju, og er førstemann nede i matsalen. Er egentlig klar for utsjekk, så jeg får den søte, eldre nonnen i resepsjonen til å bestille taxi til Termini. Orker ikke tanken på taxi helt til Fiumicino, i morgentrafikk.

"Typisk-loven" slår til når jeg kommer til stasjonen; jeg ser flytoget rulle sakte ut fra plattformen akkurat i det jeg kommer til sporet. Da er det bare å vente en halvtime, ta en siste espresso i Roma, og så sørge for å rekke neste tog...

Her på Termini kryr det av lommetyver og andre kjeltringer, og jeg er i høy beredskap. Ikke det at jeg har så masse av verdi på meg, men man vet aldri hva de går etter. Sikker på at blonde damer med to kofferter er et typisk mål. Særlig de som roter i veska etter penger og leppestift. Ikke meg med andre ord ;-) Nå kommer heldigvis toget, og jeg kan sette meg ned i relativ sikkerhet.

Det er selfølgelig trist å forlate Roma, men jeg sitter igjen med et relativt godt inntrykk av byen. På en skala fra 1-10 vil jeg si en god sjuer! Det beste er at jeg har lært litt om Roma, funnet ut hva som er hvor, funnet noen gode spisesteder, fått sol og varme, sovet godt og opplevd Italia. Luringer er det dessverre overalt, og i alle forkledninger (fra politi til tigger), men jeg vil påstå at jeg har klart meg greit der også. Jeg har betalt alt fra 2 til 8 euro for en dobbel espresso, og den ekle lunchen ved Trevi-fontenen prøver jeg å glemme, men jeg er ellers relativt våken for lureri, sjarmeri, og andre triks.

Fra togvinduet ser jeg en mørkegrå sky som legger seg over byen, og jeg tror det er tryggest for alle - romere så vel som turister - å ha en papaply i nærheten i dag. Men det er sprekker i skylaget lenger sør, så det er vel sånn som det pleier her - det går over!

Flyplassen er helt grei, og jeg kommer dit jeg skal i tide. Puh! Enkelte flyplasser er jo helt umulige å finne fram på (Charles De Goulle), security alltid har håpløse køer (USA på generell basis), eller det er milevis å gå (Shiphol), men her er det godt organisert og godt skiltet, så jeg er fremme med gaten på no time.

Takk for nå Roma, jeg kjenner på meg at jeg kommer tilbake en gang! Og jeg husket å kaste en mynt i Trevi-fontenen, så da er jeg på den sikre siden...

Tirsdag - og snart er det over

Beina mine føles som tømmerstokker når jeg våkner. De kjenner seg ikke klare for en ny dag på stein, men her er det heldigvis ikke de som får bestemme hva jeg skal bruke dagen til. Så jeg svinger dem ut av sengen og later som om jeg ikke hører gnålet når de treffer golvet.

Javel, da var det bare å bite tennene sammen og stålsette seg for nok en dag i kø... Jeg strener målbevisst mot Colosseum, åler meg gjennom mengden av ster som kakler værre en høner med mikkel rev på ferde, avfeier kjøp av både det ene og det andre - og finner at køen til billettluken er uforskammet kort! O jubel! Bestemmer meg for at Colosseum er verdt en guidet tur, og kjøper dette samtidig med billetten, i den offisielle billettluken. Ikke noen semirespektable luringer flere ganger her, nei!

Guidingen skal ikke starte før om drøye tre timer, så da tar jeg for meg Foro Romano og Palatino fram til da. Sola står høyt på himmelen, varmen er upaklagelig - ennå - og det er ennå ikke overveldende mange skoleklasser som klynger seg akkurat der det er smalest å passere (dvs. "umulig"). Jeg får forresten med meg et par interresante fremføringer om flere "points of interest" underveis, da dette tydeligvis er noe som er svært populært blant elevgruppene. Hver av elevene har forberedt noe om det vi ser, og de framfører dette for de andre - og for sniklyttere som meg. De fleste er på italiensk, og jeg lytter mer for italiensken enn for fakta, men noen framføres også på mer eller mindre stotrende engelsk.

Det er etterhvert veldig varmt i sola, og jeg går og går. Det er mye å se på, ikke minst de antikke ruinene. Her har keisere, lærde og vanlige folk levd og dødd; bygget, revet og resturert, handlet og undervist.

Må le litt for meg selv når jeg observerer disse gruppene med en duracelldrevet guide i spissen, komme pustende og pesende opp trapper, bakker, og gjennom buer, som om de var på vei til retterstedet. Ingen av dem ser serlig glade og fornøyde ut, noen ser ut som om de burde tatt mer blodtrykksmedisin, og de fleste ser ut som om de heller ville ha sittet komfortabelt i en plaststol på en liten fortausresturant, med en Prosecco eller en Espresso framfor seg, og heller bare sett på livet. Nettopp en god grunn til å ikke melde seg på pakketur... Men for all del - hvis det er det som skal til...

Guiden vår i Colosseum snakker heldigvis brukbart engelsk, men med ganske tung aksent. Jeg skjønner snart at dette nok var verd de ekstra 9€ jeg måte ut med. Vi får tilgang til deler av tribunen nesten alene, vi kommer ned i kjelleren, og vi kommer helt opp i høyden. I tillegg får vi selvsagt tilgang til alt det de andre turistene får. Guiden er helt grei, hun kan tydelig masse, og kan svare på spørsmål fra gruppen. Men innimellom gripes også jeg av gruppe-på-tur-syndromet, og slutter å høre etter.  Jeg syns nesten det mest morsomme med hele turen er da det kommer en katt balanserende på ruinene av det som var under arenaen. Er det muligens en etterkommer av tigrene eller løvene som sloss for livet her antikken?

En drøy halvannen time oppholder jeg meg i Colosseum, men da kjennes det nesten som om noen har støpt om sandalene mine i bly, og jeg innser at det beste nok er å sikte mot hotellet. Jeg bestemmer meg for å ta spasserturen på 700 meter ettappevis, og velger i første omgang bare å gå opp en trapp over metrostasjonen. Der finner jeg en kafé som serverer risotto til lunch, og om den ikke er direkte smakløs, så er det heller ikke mer enn det må være. Men den ligger vel for nærme Colosseum, selv om jeg ikke syns det burde være noen unnskyldning for å ikke ha god mat. Jeg får i alle fall sitte der i sola, med utsikt i noen busker og stilaset rundt Colosseum...

Neste stopp hotellet der jeg får beina opp i senga, etter litt tøyeøvelser. Holder nesten på å sovne der jeg sitter på senga, og innser at dette ikke er noe blivende sted om jeg skal få meg noe middag i dag.

Jeg har sett meg ut en resturant som jeg har lyst til å besøke, men jeg har ikke fått sjekket prisnivået der... Mistenker at prisene ikke er for trange budsjett i alle fall. I tillegg kjenner jeg på meg at en viss stil er påkrevet i antrekket, og at mine jeans ikke passer helt inn. En annen sak er at jeg kanske ikke har lyst til å gå der alene. Det er liksom greit på et helt vanlig sted å sitte alene og spise, og lese i en bok, men det tar seg muligens ikke helt ut på en Michelin Guide resturant...

Ute på Isola Tiberina, midt mellom sykehuset og noe jeg tror er politistasjonen, finner jeg en liten bar der jeg setter meg med et glass Prosecco, og komplimentære snacks. Sola kommer snart til å forsvinne bak bygningen, men det en varmt og lunt her enn så lenge. På nabobordet snakkes det norsk, men jeg later som om jeg ikke er "en av dem". Servitøren spør om jeg skriver, og jeg nikker og prøver å komme på hva dagbok kan hete på italiensk. Vil ikke bruke ordet "blogg", da det kanskje er litt belastende. Jeg lurer på om alle tror jeg skriver annmeldelser av resturanter og barer, når jeg sitter slik og hamrer på denne pad'en? Hvilket de på en måte har litt rett i... Så lenge det gjør at folk er hyggelige og smilende - og naturlige - så er det greit - der er ikke meningen å sette noen i forlegenhet, eller å oppnå noe ekstra.

Jeg trasker videre til Trastevere, og svinger en runde rundt i området, før jeg bestemmer meg for at jeg ikke er i humør for Michelin, men heller for en god gammeldags Pizza-restaurant. "Papa Re" virker som et koselig sted, og til min glede er pizza'en helt fortreffelig, med tynn, sprø bunn og god smak. Undrer meg litt på at det er et speilegg i midten av pizzaen, men det er ikke avskrekkende det heller. Og regningen! Forrett, Pizza, vin og vann: 13€. Synd jeg ikke er SÅ glad i pizza, for dette var en sann glede!

Nei - verken beina mine eller jeg er klar for noe videre utskeielser på byen i kveld heller, og jeg legger veien over Capitol, en route mot hjemmet mitt. Og der står ulvinnen med Romulus og Remus! Muligens en kopi - det er i alle fall noe sånt en eldre dame (pent kledt) mer eller mindre skriker til meg på italiensk, mens hun veiver med armene - og nok en gang undrer jeg meg over at den er så mye mindre enn jeg hadde trodd.

Jeg skynder meg å pakke kofferten, for jeg vil så gjerne lese litt på senga før jeg sovner - men det blir lite med lesing... Sovner nesten før jeg får trukket teppet over meg, og boka faller med et klask på gulvet. Jaja, i morgen kan jeg lese videre, da er jeg jo på reise...

Mandag

Mandag

Nå står jeg i kø, igjen! Mange som vil selge meg billetter for å slippe køen, men jeg syns noe av sjarmen er å stå her sammen med de andre. Dessuten går det stadig framover, og alle er glade og fornøyde. Vi skal jo tross alt inn i Vatikan-museet og det Sixtinske kapell. Sola varmer godt i nakken akkurat nå, og jeg føler meg smart som har husket solkrem. Om litt svinger vi rundt hjørnet og inn i skyggen, men da er det likevel på tide å ta på seg en mer anstendig topp/jakke. Kan ikke gå inn her uten å dekke til skuldrene i det minste.

Etter en halvtime her har jeg plutselig likevel fått nok, og lar jeg meg lure ut på et "skippe køen"-eventyr... Hvor mye hjelp det er i det er veldig uklart, og jeg kommer ikke til å anbefale selskapet som "hjalp" meg. Etter nesten en time til i kø er jeg endelig inne, og det damper fremdeles ut av ørene når jeg tenker på hva jeg har lyst til å si om det opplegget. Så et råd til alle som har lyst til å gjøre dette etter meg: bestill billetter på internett på forhånd (husk å ha med deg bank-id, eller ha den på mobilen), om du ikke har lyst å stå to timer i kø. Ikke la deg lure når du først har bestemt deg for å stå i kø, det er bortkastet tid, penger og energi!

Når jeg klarer å få humøret under kokepunktet, og samler meg nok til å kjøle meg med litt kaldt vann i ansiktet, er jeg klar for et av verdens mest utrolige museer. Her er mye mer enn en voksen anakonda kan fordøye i en jafs, og "heldigvis" er jeg nok temmelig lik de fleste andre turistene som bare skummer av det "viktigste". Skulle virkelig likt å virkelig kunne noe om kunsten, og vite av noen "hemmeligheter". Så kunne jeg gått rundt med et lurt smil, mens jeg tenkte på en skatt.

Som sagt får jeg med meg høydepunktene; jeg leser dem stikkordsvis i reisehåndboken, og leser på en og annen plakat rundt forbi - og jeg sniklytter til de guidede gruppene som passerer. Ser for meg en privatguidet tur her med Neal Caffery (aka Matt Bomer) og Mozzie (aka Willie Garson), og selvfølgelig med Peter Burke (Tim DeKay) og FBI hakk i hel. Oh joy!

Svett, varm og tørst kommer jeg meg endelig ut i hagen, og litt skuffet over skapelses-frisen til Leonardo Da Vinci i det sixtinske kapell (trodde virkelig at den var større) setter jeg meg på en benk i sola og skriver postkort. Håper de som får dem blir glade!

Cola, vann (i omvendt rekkefølge), og en brukbar lunch senere, trasker jeg nok en gang over broen fra Engelsborg og inn til Centro. Sniker meg nesten usett inn på Piazza Navona langs Via dei Coronari (som jeg oversetter med hjerteveien - kan kanskje også bety kroningsveien - eller muligens rosenkransveien), - før jeg snubler (bokstavelig talt) i en tigger, og skynder meg å finne en stol jeg kan sitte på før jeg gjør mer ugagn. Tilfeldigvis er denne stolen ved et bord på den eldste resturanten på Piazza Navona, og tilfeldigvis er den rett i sola. Det er muligens også den dyreste stolen jeg finner, med en prislapp på 7€ for en cappucino og noe som likner en kake, men her koster det å være "kar".

Jeg soffer rundt og ser på maleriene som selges på plassen, mens sola er iferd med å krabbe ned bak hustakene. Finner ett (men det er alltid flere som er like) som er litt utenom de typiske Roma-maleriene. Kjenner at jeg har ganske lyst på det. Ulempen er at det nok er for stort for kofferten min. Og kanskje litt dyrt. Tør ikke engang å spørre om prisen, og jeg har uansett ikke kontanter nok i lomma, men jeg tenker på det lenge etter at jeg har forlatt plassen med kurs for hotellet.

Middagen blir for andre gang på Melo, og det er nesten like bra som sist. Mindre folk, noe lavere stemning, men maten er fortsatt god. Og velkomsten er over all måte! Eieren har muligens mistet noen klinkekuler (forholdsvis dement på norsk), og holdes klokelig lengst mulig vekk fra gjestene, - men han rekker å møte meg i døren med kyss og klemmer som en gammel bekjent, og smetter i å snakke siciliansk med meg. Jeg syns egentlig det er litt søtt. På samme måte ønsker han meg god natt, og nå som kelneren nesten har klart å sjenke meg full (vin og limonciella), må jeg virkelig hente styrke for å komme meg løs og ut døra.

Heldigvis er det ikke langt å spassere hjem, og jeg kjenner veien godt, men for sikkerhets skyld tar jeg meg en liten hvil ved fontenen utenfor hotellet, før jeg stabler med inn til nonnene, og sengen min.

Søndag

Søndag

I går ble en sånn typisk turist dag, hvor jeg ble sliten i beina og tung i hodet. Derfor har jeg det litt roligere i dag, med en lang frokost, men er likevel på vei klokka 9:20. Målet i dag er Petersplassen og Peterskirken. Som vel passer seg på en søndag.

Så raskt det lar seg gjøre i sandaler, labber jeg avgårde fra Monti (området der jeg bor) i retning Vatikanstaten. Jo nærmere jeg kommer målet jo mer går det opp for meg at det er flere som har hatt den samme ideen da de våknet i morges. Et par andre der, ja. Etter å ha brukt litt tid på å ta "selfie's", og på å finne ut hvor køen egentlig starter, stiller jeg meg i kø klokka 10:20. Køen starter faktisk mer enn en halv runde rundt Petersplassen i forhold til der metalldetektorene står, og kveiler seg i en stor ring langs yttergrensen av plassen. Men det er topp stemning - unntatt muligens da to damer forsøker å snike seg inn etter 500 meter - og tiden går fort i sola.

Etter temmelig nøyaktig 40 minutter er jeg gjennom, og kan begi meg mot målet mitt - kuppelen.

Som den sprekingen jeg er må jeg selvsagt labbe opp. Rundt og rundt - og rundt! Jeg erheldigvis ikke blant dem som peser verst - det er flere her som har tatt på seg litt vel mye for å spare 2€, og ikke ta heisen. Men oppe på toppen er det vel verd turen, og utsikten ned mot en velfylt Petersplass og resten av Roma er helt topp.

Og så er det bare å gå ned igjen og inn i selve kirken. Den er absolutt spektakulær, og jeg burde nok brukt mere tid der inne, men ute på Petersplassen tar pave Franz til å tale. Kan vel nesten ikke gå glipp av det når jeg først er her, så jeg albuer meg  fram til et sted der jeg nesten kan se ham. Jeg får et glimt av den venstre armen som han veiver ut av vinduet sitt, men resten må jeg nøye meg med å se på en storskjerm. Jeg tipper han er litt morsom, for det er mye latter og jubel fra folket som er samlet. Men jeg forstår jo fint lite. Så da går jeg heller på do.

Etter at paven har lukket vinduet, er det endel folk som på en gang har tenkt å forlate plassen. Så jeg setter meg likegodt rett ned ved nærmeste søylegang og venter på at bølgen med folk skal legge seg litt, mens jeg skuer lengtende bort mot den nærmeste boden som selger gelato. Jeg tenker at det kan passe godt nå før lunch, og bestemmer meg for at det blir pistasje.

Smetter innom en "hippie" pizza-plass og får med meg et stort stykke i hånda, så går jeg litt til langs Tiberen, og finner meg en gammel mur å sitte på oppe ved Castel Sant' Angelo (Engelsborg). Her kan jeg samle troppene (jeg og meg og oss to) - på samme måte som de gjorde i forgangen tid - og plotte på kartet veien videre. Kunne gjerne tenkt meg en tur inn i denne borgen her også, men ikke i dag.

Dagens andre gelato (sitron og jordbær) - men ikke den siste - tar jeg med meg videre, før jeg igjen setter meg ned i skyggen for å se på livet på Plaza de Oro. Her er det folk som lufter hunder, noen som løper etter bussen, en som leser og en som tydeligvis har sovnet. Håper han ikke skulle rekke en buss...

Mens jeg sitter der på trappen til kirken, får jeg med meg en liten "David og Goliat"-opplevelse. Jeg ser på alle duene som sloss om en brødskorpe som er litt stor å få svelget. Duen som har fått overtaket på skorpen driver og rister den, for å prøve og få den i mindre biter. I prosessen slenger han den et par meter avgårde. Da er det at en liten gråspurv ser sitt snitt, stuper ned og tar hele biten og flyr avgårde opp til en av søylene på kirken. Der kan han nå kose seg alene. Duene får finne seg noe annet brød. Det viser at man kommer langt med smidighet og snarrådighet, selv om motstanden kan virke noe overveldende...

Beina mine tar meg med videre ned langs Tiberen og over Ponte Sista til bydelen Trastevere. Jeg har allerede bestemt meg for at det er her jeg skal spise i kveld, men jeg vet enda ikke på hvilken resturant. En ny is må til, for det er virkelig varmt i dag, og jeg har nå trasket noen kilometer.

Jeg slapper jeg av en time i sola nede på bredden av Tiberen, ute på øya Isola Tiberina. Jeg rister ut sjalet mitt, kipper av meg sandalene, legger sekken bak hodet, og åpner dagens nyinnkjpte bok "The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society". Rett og slett en perfekt bok på ferie!

Jeg legger inn en tur "hjemmom", med litt slakk på sengafør jeg kler meg og spaserer tilbake til Trastevere. Kan jo nesten bli sprek av all dene gåinga, selv om jeg spiser for tre. Det har forøvrig bare blitt med tanken på den der jogginga jeg hadde planlagt...

Middagsvalget faller på "Gino in Trastevere", som er en av resturantene beskrevet i boken "Turen går til Roma". Der anbefaler de steinovnsbakt pizza, men siden jeg ikke har pizza på topp ti lista over mat, faller valget på Proscutto e Melone til forrett (den er generellt oppskrytt), og en Spagetti Carbonara til hovedrett (muligens den beste jeg noengang har smakt). Har valgt å ikke spise meg stappende mett i kveld, sånn at jeg har plass til enda en gelato på veien hjem. Derimot drikker jeg Prosecco og hustets vin,og siden det mangler servering av vann til, blir jeg lettere bedugget. Godt det er et stykke å gå hjem også.

Apropos det å gå hjem; jeg har klart å finne frem til smug og bakgater som korter ned turen betraktelig, men dessværre har disse antikke romerene prestert å legge sin største ruin (Foro Romano og Fori Imperiali) akkurat der jeg skulle ha gått... Og hvis noen lurer på om jeg har gått helt fra vettet, når jeg går alene i bakgater på kvelden - så kan jeg ikke svare på det. Det får vettet mitt svare på selv - om jeg kan finne det igjen...

Jeg er i alle fall trygt hjemme hos nonnene mine nå.

Lørdag

Jeg bor like i nærheten av Colosseum. På et meget livlig torg med fontene, vin- og fruktbutikk og hele greia. Her er det mange unge som samles på kveldene, de sitter rundt fontenen med en øl eller vin, skravler og ler.
Det lukter av røkelse i gangene, og jeg kan høre messende sang i gangen bortenfor min. Jeg sniker meg bortover gangen og kommer til koret på et lite, men utrolig flott kirkerom. Det er ingen her nå, så jeg sitter litt, og bare er.
I spisesalen er det nonner som har overoppsyn med bespisningen, og de bevokter også i resepsjonen. Jeg bor visst i et kloster. Burde vel ikke akkurat bli overrasket - det er jo tross alt Roma - men jeg har nok ikke fått det med meg da jeg bestilte. Det er herlig fredelig her, og jeg liker det fredfult der jeg skal sove.
I tillegg er det billig, sengen er stor nok og god å ligge i, badet er fint, og har det jeg trenger, og frokosten enkel, men overraskende innholdsrik. Jeg har sovet værre steder enn dette.

Men jeg kan jo ikke bli i sengen hele dagen!

Jeg er ute på farten allerede før klokken ni, og med utsikt mot Monumento a Vittorio Emanuelle II, tar jeg dagens første espresso doppio. Ikke den billigste (jeg ble nok grundig lurt!), men her betaler jeg nok for utsikten også.

Videre beveger jeg meg mot Pantheon/Basilica di Santa Maria ad Martyres.
"It is huge!", hører jeg en litt skingrende damestemme med typisk amerikansk aksent rope til mannen som står så nærme at han umulig kan ha problemer med å høre henne. Eller kanskje han har det - om hun snakker sånn hele tiden. Men uansett; hun har helt rett - den er stor. Og fantastisk. Prøver å ta inn at jeg virkelig er her - nå. Tror jeg må ha en kaffe til, og en cannoli siciliani i sola, mens jeg nyter utsikten og øver meg på å bruke de italienske ordene jeg kan.

Piazza Navona er et naturlig neste stopp. Må lese meg litt opp i reiseguiden min mens jeg sitter ved Fontana del Moro (tegnet av Lorenzo Bernini), før jeg beveger meg sakte forbi Fontana dei Quatro Fiumi (også Bernini), kaster blikket mot kuppelen av San Agnese in Agone (Borrmini), kjøper noen akvareller og noen armbånd, og ender ved Neptun-fontenen (Giacomo della Porta) i nordenden av plassen. Må innrømme at jeg ikke husker så mye av kunsthistorien fra videregående (det er jo hit vi skulle dratt på klassetur!), men Bernini ringer en svak bjelle. Det å se disse skulpturene i virkeligheten gjør at jeg faktisk får noe å henge det på.

Nå har klokka passert midt på dagen, så da setter jeg meg ned på Tre Scalini med et glass prosecco og Tartufo-is, mens jeg ser på folkelivet, hører på musikken (en av di bedre gate-trekkspillerne jeg har hørt), og tenker ut neste trekk for en lørdag i Roma.

Ok, da bar det til Trevi-fontenen, og etter å ha tatt bilder i folkehavet og kastet den obligatoriske mynten i fontenen, må jeg ha mat. Snubler inn på en typisk turist-felle, der nabobordet krangler med kelneren om at de har jukset med regningen... Ikke en altfor bra start. Men jeg orker ikke lete etter mat akkurat nå, så det får bli som det blir. Er en slags russisk-inspirert stil her, og litt "too much". Maten er ikke vedt noen beskrivelse utover smakløs, udelikat og ekkel. Og mammas kaker er hundre ganger bedre enn tiramisu'en jeg fikk til dessert. Folk bør rett og slett advares!

Etter maten vrir jeg roret og styrer mot Spansketrappen. Men nå kjenner jeg meg trøtt og uopplagt, og trappen har altfor mange mennesker. Virrer målløst omkring i Corsoen (begge sider av Via del Corso), drikker litt kaffe, kjøper nesten en veske, og havner tilslutt tilbake der jeg startet dagen - ved Piazza Venezia. Her kan jeg godt sitte litt og bare nyte sola.

En liten strekk på senga, mens jeg søker etter et spisested i nærheten, og så går jeg ut igjen. Har fått anbefalt en lokal trattoria, men finner den ikke, og ender på en annen istedet. Helt greit, og i forhold til lunchen er den veldig god, men kan ikke måle seg med Melo. Spiser meg uansett stappmett, og må rett og slett gå av meg litt før jeg igjen finner senga.

Fremme, og fredag kveld

Tilstede! Med hele meg! I Roma av alle steder! Sitter her på kveldens utvalgte resturant, Melo's trattoria, midt i trappen mellom Foro dei Traiano og Via Nationale. Som best jeg kan skjønne heter det Piazza Venezia her, og uten at jeg hadde sjekket på forhånd, så er den i følge nabobordet rangert høyt på TripAdvisor.

Jeg har allerede sjekket ut Colosseum og Forum i solnedgang (kun fra utsiden, men et sted må man jo starte...), og lekt meg med fotoapparatet litt rundt forbi. Må nok planlegge litt mer for morgendagen...

Jeg har allerede fått stjerner i øynene (muligens av vinen), og jeg har fått en forrett - Pomodore e Mozzarella, og rikt monn av olivenolje, basillikum og flaksalt. Og dette er bare starten!

Stemningen er som lovet, her føler man seg hjemme! Selv en "stusselig" enslig kvinne får lov til å kose seg på resturanten. Det er musikk og allsang med en herlig gitarspillende signore, (som snakker litt tysk, og har bodd 19 år i Lommedalen) og stemningen er per oppadgående. Og maten smaker alldeles ypperlig så langt!

Nå er det tid for secondi; Petto di pollo alla parmigiana (kyllingbryst med mozzarella, tomat og aubergine). Glemte i farten å bestille tilbehør, men jeg er mett som et spett allerede, så det gjør nok ingenting.

Dessert blir gelato, det er ingen vei utenom, og jeg velger sitronsorbet. Og endelig! En kopp kaffe! Doppio espresso, intet mindre. Men såpass må nok til om jeg skal komme meg tilbake til hotellet for egen maskin. Kan ikke skjønne at det skulle være så vanskelig her i Roma, men i dag har det ikke vært enkelt å oppdrive kaffe som ikke kom fra en automat. Jeg har nok bare sett i gal retning!

Jeg tror jeg skal begynne denne reisen litt pent, så nå sikter jeg på å vandre tilbake til hotellet og sengen. Klokken er allerede halv elleve og jeg har tenkt meg opp til frokost klokken sju i morgen. Muligens en joggetur før det - Eller kanskje det er å overdrive en smule... Che sera, sera - A domani.

PS: Mulig jeg legger for mye i det, men det virker som det lønner seg å sitte å skrive på pad'en på resturant... Nå fikk jeg et glass limoncella (sitronlikør) etter at regningen er betalt... Oj, oj!

Underveis

Fysisk er jeg tilstede; jeg sitter i en ganske komfortabel burgunder stol og det er et burgunder teppe under beina mine. Noen særs støyete danske unge gutter/menn lager liv bak meg, og det spraker i høytaleren med gjevne mellomrom. Luften er uten smak eller lukt, det er mange stemmer rundt meg på mange språk, noen jeg forstår, og mange jeg klarer å plassere sånn nogenlunde.

Men så er jeg ikke helt her egentlig likevel. Jeg føler meg vektløs på en måte, på vei fra et sted til et annet, midt mellom to virkeligheter. Selv tankene mine går litt i et vakum, og jeg kan ikke helt fange hva jeg tenker på, eller holde en tanke lenge av gangen.

Jeg er på reise. På en flyplass, i et fly, ny flyplass og et nytt fly. Midt imellom, ingen steder. Kjenner du igjen følelsen? Tiden står stille, tiden går. Jeg er i bevegelse, jeg snakker med folk, jeg får en annens albue langt over på min side av armlenet, jeg fryser og svetter litt alt etter som.

Jeg irriterer meg lett over at noen snakker med utestemme inne i flyet, før jeg bestemmer meg for at i dag betyr det ingenting. Jeg er på ferie; jeg skal nyte, samle krefter, lade batterier, oppleve, smake, lukte, se, høre og føle - og ta med meg minner hjem igjen. Jeg blar i flymagasinet, og finner en firesiders artikkel om nettopp mitt reisemål. Jeg leser, ser på bilder, og noterer en ting eller to bak øret. Drømmer om å være der. Fremme. Foreløpig ikke virkelig, men snart.

"Kaffe? Te?" Jeg  blir rykket tilbake til virkeligheten, et valg å ta, her og nå. Merker turbulensen, hører støyen fra flymotor og mange stemmer. Piloten annonserer været på bestemmelsesstedet, og informerer om at de desverre ikke kan gjøre noe med verken det eller turbulensen. Men han lover at vi skal komme ned... Og det var jo betryggende!

Landing og klapping (?), så er det stå i kø, gå i kø, vente, hente bagasje, toll, tog, taxi og - endelig - kan jeg si at jeg er her.

Kanskje noen lurer på hvor i all verden jeg er denne gangen? I dag er jeg på vei til byenes by, hjertet av vår sivilisasjon og historie: Roma. "Oggi sono a Roma." Nytt land, ny by, nytt språk - nytt eventyr! Du må gjerne bli med!

PS: får ikke helt til dette med bilder på pad'en, men legger inn senere om nødvendig.