Skuldrene senker seg og jeg kjenner at balansen er på vei til å gjenopprettes, allerede i det øyeblikket jeg kommer inn glassdøra. Lukten av nykværnet kaffe har den effekten på meg. Jeg kan glemme alle bekymringer et lite øyeblikk, og bare være tilstede her og nå.Den alltid hyggelige betjeningen hilser gjenkjennende, og det er vel ikke så rart, tatt i betraktning at jeg har vært fast gjest her mange ganger i uken siden åpningen. Jeg vet navnet på de fleste bak disken, og kanskje vet noen av dem også mitt, men det tilgir jeg dem om de ikke gjør. Noen ganger prater vi lenge om mangt og meget, andre ganger er dreier samtalen seg kun om hva jeg vil ha i koppen. De fleste vet hvilken kaffedrikk jeg foretrekker, og hvilken kaffetype jeg vil ha. Jeg er også på hils med andre stamkunder, og jeg har møtt folk her som jeg senere har blitt bedre kjent med.
I dag er det en passe travel dag. Stort sett er det en eller to i kø foran disken, av og til bygger det seg opp meg unge jenter som skal ha frappecino, men akkurat nå er det et pustehull. Det er dager jeg har sittet her lenge - mest tidlig på morgenen - der jeg har hatt hele stedet for meg selv, og andre dager da det har vært så mye støy her inne at det har vært umulig å tenke.
Jeg drikker min kaffe latte og ser på folk. Nyter livet. Tenker på hvilken kurv som passer best i reolen på verandaen, og på om jeg skal kjøpe meg en ny dagstursekk. Ikke noe viktig altså. Dette er en liten boble, en oase, og ingen krever at jeg skal ta viktige beslutninger eller planlegge store ting. Det har selvsagt skjedd at det er nettopp her jeg har tatt viktige beslutninger, funnet løsninger, eller fått planer til å falle på plass. Det tror jeg kommer av at nettopp her trenger jeg ikke det. Og når skuldrene senkes og presset letter et øyeblikk - det er da man får til å strekke seg det lille ekstra.Sola skinner og jeg er på vei videre. Man kan jo tross alt ikke tilbringe hele dagen i en boble heller. Men det er helt på sin plass å ha et sted som dette å trekke seg tilbake på, når støyen fra omverdenen blir litt overveldende. Jeg kaller det hurtiglading. Og nå har jeg ladet opp.
