Translate

torsdag 18. juni 2015

Kjære nettbuss!

Jeg hører rykter om at nettbuss generellt ikke får så mange klager, så det tenkte jeg at jeg skulle gjøre noe med... 

Jeg har ofte tenkt at det ikke kan være lett å være bussjåfør, som stadig må håndtere stressede passasjerer som syter og klager til stadighet. De får skylden for alt mulig, både det som de kan noe for, og ting de ikke kan noe for. Været er et eksempel, trafikken et annet. Derfor prøver jeg å være litt ekstra hyggelig når jeg reiser kollektivt, og ikke la meg provosere av at ruta ikke holdes eller at det er trangt på bussen. Men uforskammede sjåfører er en annen sak.
I dag har jeg ikke vært busspassasjer, men opplevde likevel noe som jeg kjente at jeg virkelig ble provosert over, og som jeg mener nettbuss bør bli gjort oppmerksom på.

Jeg kommer syklende på sykkelruta som går gjennom Kristiansand og er kommet fram til vestre hjørne av kvadraturen. Der står det en buss fra Nettbuss parkert langs veien - akkurat slik at den effektivt sperrer innkjøringen til sykkelveien ut av byen, ved tellesøylen. Jeg må stoppe opp, og løfte sykkelen, fordi kanten er for høy til at jeg bare kan kjøre over fortauet. 
Jeg ser at døren til bussen står åpen, og går bort for å se om kanskje det er en grunn for at bussen står slik - siden det er helt uortodoks at en buss ibefinner seg i denne gata i det hele tatt.

Jeg gjør den kvinnelige sjåføren vennlig oppmerksom på at hun sperrer sykkelveien - jeg tenker hun kanskje ikke er klar over det. Tilbake får jeg det serdeles lite hyggelige og nærmest snærrende svaret "sykler sperrer ofte for oss også!", noe som angivelig skal legitimere plasseringen. Jeg fortsetter ufortrødent, men fortsatt vennlig, med å si noe om at jeg bare lurte på om hun kunne trille en halvmeter framover, slik at bussen ikke sperrer feltet helt og syklene kan komme forbi uten problemer? Da snærrer hun uforskammet videre noe om sykelister, og at vi ikke fortjener bedre - på en måte som jeg håper ikke er generellt representativt for ansatte i nettbuss. 
På dette tidspunktet kjenner jeg at jeg blir provosert, og takker henne derfor litt syrlig og ironisk for at hun "svarer så hyggelig og oppfører seg så voksent, når man henvender seg til henne på en normalt hyggelig måte", før jeg gjør meg klar til å sykle videre. Denne gangen kaster hun ut direkte stygge kommentarer som beskriver meg på en måte jeg ikke ønsker å gjenta - men som definitivt provoserer meg - og denne gangen glipper det et ubekvemsord ut av meg også. Deretter skynder jeg meg å sykle derfra, før jeg kan komme i skade for å uttrykke meg på en måte jeg senere kommer til å angre på.

Jeg lar meg sjelden provosere på generelt grunnlag, men bussåfører har en egen evne til å trigge et lite monster i meg. Det jeg opplevde i dag vil jeg betegne som serdeles uprofesjonell oppførsel, og som jeg håper ikke får lov til å representere selskapet videre. Jeg har opplevd grinete og til tider uforskammede bussjåfører fra selskapet tidligere også, men dette må jeg si er det verste. Siden jeg ikke har navn eller bussnr å komme med, forstår jeg at det kanskje ikke lar seg gjøre å ta dette tilbake til vedkommende sjåfør, men jeg håper dere kan bruke eksemplet til skrekk og advarsel, og kanskje jobbe litt med holdninger innad i organisasjonen.

Med vennlig (om enn fortsatt litt provosert) hilsen
Elin Mari

søndag 25. januar 2015

Den følelsen...

Det er januar og det er en sånn dag. Blaut snø laver ned. Jeg har vært på jobb, jeg skal tilbake igjen på natta, og det er minst to timer til jeg kan få lagt meg til en forberedende søvn. Alt ligger tilrette for et sutrende innlegg om hvor tungt og trist livet er, både i sin alminnelighet og akkurat her og nå.

Men nei, dette er ikke et sånn innlegg. 

Fordi; jeg har hatt en god dag på jobben, og jeg ser ikke mørkt på å gå dit igjen til natta. Jeg vet ikke hva som venter meg, men det er jo en av grunnene til at jeg valgte å ta utdanning som intensivsykepleier, og grunnen til at jeg fortsatt jobber på en intensivavdeling elleve år senere. Jeg er glad i jobben min, glad i kollegaene mine, og jeg er glad i å kunne bety noe for noen som er i en vanskelig og kanskje skremmende livssituasjon. Jeg innrømmer gjerne at jeg liker litt "action", ting som skal skje fort og mange ting som skal skje på en gang. Utfordrende situasjoner der man må ta hensyn til mange ting på en gang, løse flere oppgaver paralellt, og samtidig opptre på en profesjonell og trygg måte. 

Når jeg føler meg trygg og kompetent i det jeg gjør, oppleves det også mindre utrygt med de utfordringene som tar meg utenfor komfortsonen. Jeg reflekterer bedre, jeg tar nødvendige medisinskfaglige og sykepleiefaglige avgjørelser raskere og sikrere, og etiske utfordringer blir lettere både å håndtere, sette ord på, og finne løsninger på. 

Her er jeg nå! I dag. I øvre skjikt av flytsonen. Den følelsen! Det er et godt sted å være.

I tillegg så laver snøen ned og legger seg på bakken. Jeg drømmer om at den skal legge seg i skiløypene, og at jeg skal komme meg ut på skitur i morgen etter at jeg har sovet litt. Kjenne lukten av kuldegrader og snø, kjenne pulsen øke og at frasparket gir meg fart framover. La skuldrene synke, og la gleden over å være ute øke livskvaliteten og troen på meg selv og hva jeg kan klare. 

Den følelsen!