November

Den mørkeste måneden i året sånn som jeg opplever det. I oktober fikk vi tilbake litt dagslys på morran da vi stilte klokka, og det var deilig å kunne sykle til jobb mens dagslyset stadig ble stærkere og sola sto opp over Lund, øst i Kristiansand. Sånn er det ikke lenger. Nå står sola opp vel etter at jeg er passert dørene inn på jobb, og det er allerede blitt til skumring innen jeg triller avgårde hjem igjen. Snart vil det være mørkt når jeg skal hjem. Vi har vinduer på jobb altså, men de er vendt mot nord - og dessuten glemmer jeg stort sett å se ut av vinduet i løpet av dagen uansett. 

Jeg hadde hodepine da jeg våknet i dag, det var tomt for knekkebrød til frokost, og pålegg glemte jeg å kjøpe i går - men jeg hadde jo ikke tid til å spise noe uansett, før jeg halte pus ut av godstolen, og masjerte henne ut til heisen. Skal jeg opp og ut, så skal hun også - livet er urettferdig! For sikkerhetsskyld punkterte sykkelen litt nede i bakken på vei til jobb også. En dårlig start skal også gjøres skikkelig!

Ute regner det - mye og ofte - og jeg kjenner jeg lengter etter at nedbøren skal komme som snø, sånn at det i alle fall kan føles litt lysere. De vakre høstbladene som har farget landskapet i flammende toner siden midten av september, ligger nå som brune klissne hauger på bakken, mens greinene på trærne spriker nakne og svarte. 

Folk går på en annen måte i november, enn ellers i året. Skuldrene er trukket opp mot ørene og litt framover, ryggene er litt mer krumbøyde. Ingen spaserer lenger rakrygget og har all verdens tid, de aller fleste går fortere og mer bestemt - målrettet. Hendene er stukket dypt ned i lommer, luer og hetter er på, og folk går i støvler. Vel, det er langt fra alle som går i støvler - men hvis man studerer dem i sko nøyere, er det som om du kan se at de er litt våte på beina, og at føttene lengter hjem til myke tøfler og tjukke ullsokker.

Ja, november er på mange måter en mørk og trist måned - men det finnes lyspunkter her også, når jeg velger å se etter dem. Jeg kunne jo selvsagt pakke kofferten og reise sør for ekvator, der sommeren nå er på vei. Men den muligheten har jeg ikke i skrivende stund, så her må jeg nok legge en plan B. 

Hovedsakelig tror jeg det handler om hvordan jeg velger å se ting. Og det sier jeg og mener jeg, selv om jeg absolutt ikke syns det er en enkel øvelse å forandre verken fokus eller synsvinkel. Og først av alt må jeg være villig til å prøve.

Jeg sitter på en kafe med en kopp Cortado - yndlingskaffen min - og jeg ser på regndråpene som henger som glitter på greinene i treet utenfor før de faller videre og treffer søledammen rett under. Små ringer i vannet som raskt blir borte - og erstattet av nye ringer. Aldri likt, hele tiden nye mønstre. Jeg blir så fasinert at jeg glemmer å drikke kaffen min, og den blir nesten lunken før jeg kommer på at det var derfor jeg gikk hit. For å kjenne varmen spre seg i kroppen, og smaken ligge på tungen - lenge. 

Jeg lager meg en liste over ting som kan lyse opp ettermiddagen, og gjøre at denne novembermåneden oppleves litt lysere - på alle måter. Tenker på ting som jeg har, - og skal fortsette å legge merke til.

Solen som lurte noen stråler fram mellom spredte skyer i går formiddag før jeg gikk på aftenvakt, månen som tittet skyndsomt gjennom skyene en kveld jeg syklet hjem. Latter fra et vindu da jeg gikk forbi på fredagskvelden, barnet som smilte til meg på bussen, musikk fra radioen som fikk meg til å ta noen dansetrinn. God musikk er alltid en høydare, og da er det viktig for meg å velge musikk som passer til humøret. Med andre ord kan det bli alt fra rock'n roll til klassiske toner. 

Gresset er fremdeles ganske grønt, og står i kontrast til alt det brune og grå. Snart skal julegatene tennes, og vinduer lyses opp av stjerner som skinner og trassig gjør et forsøk på å minne oss om julens budskap. 

Selv om det ikke er helt advent enda - men snart - kan jeg likevel tenne lys på kveldene når jeg sitter hjemme i stua. Ingenting er som stemningen i stua med skinnet fra telys i søte staker rundt omkring, musikk eller ei god lydbok å høre på, mens jeg pusler med forskjellig, eller bare "slækker" på sofaen. I kveld - eller kanskje til helga - skal jeg bake nye knekkebrød og henge opp adventslys i vinduet. 

Det går nemlig mot lysere tider - det skal bare bli litt mørkere først!

Shimoda Yamatokan

En liten strandferie passet godt som avrunding av Japan-oppholdet mitt, og vi la den til en liten fiskeby tre timer sør for Tokyo. 

Togturen ned skulle foregå med Shinkansen fra Shinagawa stasjon, og deretter to vanlige tog fra Atami og Ito til Shimoda. Turen med shinkansen ble litt mer ukomfortabel enn jeg hadde sett for meg, da vi bare så vidt rakk toget, og dermed ikke kom oss til de reserverte setene våre, så vi måtte stå i gangen. Med trillekoffert, vogn og en treåring, går det ikke å løpe så veldig mye på en travel togstasjon. Men fort gikk det uansett, og på de siste to togene hadde vi seter å sitte i. Siste biten til hotellet var det taxi, og så var vi ved Stillehavet.

Riktignok var det mørkt da vi kom fram, men vi kunne godt høre bølgene som rullet langs stranden - og når jeg stilte meg helt inntil vinduet, kunne jeg også skimte en strand og bølger som rullet og rullet og rullet. 

Vi kom for seint til middagen - og hadde vi hatt en anelse om hva vi gikk glipp av, tror jeg vi hadde prioritert et tidligere tog - Men det kommer jeg tilbake til.

Istedet for å sørge over tapt middag, gikk vi opp én etasje, for der det var Onsen (bad med vann fra varme kilder). Det var riktig lekkert innredet, med basseng både inne og ute, tydelig delt i dameavdeling og herreavdeling. Her var det evas drakt som var kotyme i det varme vannet. Såpe og shampoo var lett tilgjengelig ved dusjene, mens det var yukata (sid "morgenkåpe" i bomull med tilhørende belte) og sko tilgjengelig på rommet. Det var også tilbud om kinesisk fotmassasje, til en billig penge, og vi voksne benyttet tilbudet med glede. 

Vi sovnet godt på våre futon-senger midt på golvet, oppå tradisjonelle tatami-matter av ris-strå, i et veldig japansk rom. På dagtid ble madrassene ryddet bort, og et lavt bord ble satt midt på golvet. 

Jeg våknet skjønt av at et lite tante-gull som strøk meg på armen, og syns det var på tide å stå opp og starte dagen. Utsikten ned på stranda fikk meg til å gni søvnen ut av øynene i en viss fart. Der var det sikkert tredve surfere ute i vannet allerede, og sola var iferd med å bryte gjennom. Men det var enda litt tid før frokost i "matsalen", så tante fikk lov å lese boka om Karsten og Petra ("Karsten må på sykehus") for sikkert tjuende gang, mens mammaen fikk slumre litt til. 

Frokosten var av det mer japanske slaget, og kanskje litt vel eksotisk etter min smak. Det er (heldigvis) ikke hver dag jeg spiser grillet makrell, ris, rå reker og miso-suppe til frokost. Ikke var makrellen spesielt god heller, og jeg hadde transmak i munnen resten av dagen. Resten var forsåvidt helt ok, bare uvant, men vi valgte likevel å bestille vestlig frokost til dag nr to. 

Stranda og bølgene ropte ganske snart høyt på oss, og tante tenkte at det også kunne bli en god anledning til å få trent litt. Joggetur barbeint i hvit sand - mens bølgene rullet over leggene og knærne - var både herlig, og til tider litt utfordrende når man kom inn i områder der sanda under vann var veldig ujevn, og det gikk fra ankeldypt til plutselig lårdypt. Deretter ble det styrketrening og tilsammen fikk jeg lagt inn en god time.

Shimoda by er akkurat så dø som en turistby som har hett sine glansdager noen decenier tidliger ofte er. Nå traff vi kanskje heller ikke på det mest turisvennlige området, eller den mest livlige sesongen. Etter litt leting fant vi i hvert fall en liten familiedrevet sushi-restaurant, som passet til lunch. Vi var alle ganske sultne, så tante-gullet fikk en bolle ris, og vi andre et pent utvalg av sushi. Og medfølgende soyasaus, miso-suppe, og kald te. 

Jeg er egentlig ikke så glad i sushi - og vil heller velge noe annet om jeg skal ut å spise eller ta med
noe hjem - men her i Japan er det for det første helt riktig å spise sushi, for det andre vet man at de fleste sushikokker setter sin ære i å holde høy standard, for det tredje er fisken så fersk at den nesten slår med spolen når du får den på fatet. Med andre ord - i Japan liker jeg sushi! 

Før vi dro tilbake til hotellet handlet vi en stor bærepose på et supermarked, med litt utvalg til både frokost, mellommåltider og til reisen hjem. Prisene var mye lavere i butikken her enn i Tokyo. 

Etterpå satte vi oss nede ved strandpromenaden for å spise is, og se på fiskebåtene. Gullet til tante spurte hele tiden etter hvor Elias, Tråle, Sjarke, og Kruse var. Det ble jubel da vi fant noen av båtene som til forveksling kunne ligne disse båtene fra bøkene om redningsskøyta Elias.

Tilbake på hotellet hadde jeg booket meg en kinesisk fotmassasje, mens de andre tok turen ned på stranda igjen. Skulle ønske jeg hadde sånn fotmassasje tilgjengelig litt oftere... Det er bare SÅ deilig! Ikke var det spesielt dyrt heller, sett i forhold til prisnivået i Japan. 3500 yen er ca 210 norske kroner, og det kan jeg leve med når jeg er på ferie. Når det er god kvalitet i alle fall. At en kopp svart kaffe ekstra (påfyll) til frokost kostet 600 yen (36 kr) er derimot dyrt.

Denne kvelden fikk vi med oss middagen, som vi fikk servert i vårt private lille rom i "spisesalen". Jeg har lært to ting om hotell i Japan: alltid sjekk om de har vestlig frokost (det er uansett eksotisk, men passer kanskje litt bedre i vestlige mager) - og sjekk menyen for middagen, og hvor seint den serveres, i fall det er helpensjon.

Vi valgte bort krabbe og fikk heller en meny med både fisk og kjøtt; og da de begynte å servere skjønte vi hva vi hadde gått glipp av kvelden før. Vi spiste og vi spiste, men maten ville ingen ende ta. Det var stadig nye retter som ble trillet inn, og kvaliteten og smaken var det ingenting å si på. Det hele ble avsluttet med en stor bolle miso-suppe som sto og kokte på bordgrillen - før vi kastet oss over dessert-bordet i gangen. Sjokoladefontenen var selvsagt en suksess, for både store og små, og hadde det ikke vært for at vi skulle rekke et bad i onsen før gullet skulle i seng, hadde jeg sittet en time til...

Etter badet, og mens tante-gullet ble lagt, gikk jeg ned i lobbyen for å oppleve en gratis konsert. Ja... Det satt to stykker der da jeg kom, og jeg slo meg ned jeg også, da "artisten" ba meg om det. Hun spurte mye om hvor jeg kom fra, og hva jeg gjorde i Japan, og jeg var redd hun aldri skulle begynne å synge, sånn som hun pratet. Hun serverte visst også i baren, men det var ingen kunder akkurat da. Men jeg kunne saktens ha spart meg for engstelsen... 

Japanere er jo kjent for sin hang til karaoke, og dette var nok et tilfelle av en som hadde tatt steget videre, og nå kalte seg artist. Kvaliteten var ikke stjernemateriele for å si det sånn, men jeg har hørt værre. Jeg satt et kvarter, mens hun sang et par svisker, klappet høflig etter hver sang - og gikk deretter opp på rommet der gullet sov søtt, mens mammaen gikk og fikk sin dose fotmassasje.

Som jeg tidligere uttrykte, var den vestlige frokosten litt mer etter min morgenmage, og det var mer enn nok mat. Egg, bacon, brød, croisant, smør, salat, frukt - og kaffe! En god start på dagen, rett og slett.

Vi passet på å få enda en tur i onsen, før utsjekk, og deretter klatret vi ned trappene til stranden. Jeg badet nok en gang i stillehavsbølgene, jogget litt, og vi lekte på stranden i halvannen time - blant annet med Magic, en spretten liten multinasjonal Jack Rusell terrier, som elsket å leke og gjøre kunster med ballen sin.

Vi kjøpte billetter til et direktetog tilbake til Tokyo, og selv om det ikke var shinkansen, var det helt greit med "normal" norsk togstandard. Vel hjemme kunne jeg tømme sand ut av sko og bh, men først måtte tante bli med i parken.

Ikke hvis, men når jeg kommer tilbake til Japan, har jeg veldig lyst å legge inn noen flere dager på Shimoda Yamatokan. Det var akkurat dette vi var ute etter på denne turen: rolige dager, lite støy, god mat, herlig barnelatter, lyden av konstante urytmiske bølger mot stranda, jogge på stranda og bade i Stillehavet (for min del), samt litt sol på kroppen. Dessuten tror jeg egentlig denne søvnige byen har mer å by på om man bare kikker litt nøyere etter.