Girls night out

En treningskollega på Elixia i Kristiansand gjorde meg oppmerksom på at de har jazz-scenen "Blue Note" i Tokyo, og etter en alle tiders opplevelse på samme klubben i New York i fjor, fikk jeg lyst til å gjenta suksessen. Dermed gjorde jeg og søstra mi alvor av å kjøpe billetter - selv om ingen av oss hadde hørt om Avery Sunshine før. Vi konkluderte bare med at hun måtte være av ganske bra kvalitet siden hun fikk lov å spille der.

Så vi ristet penger ut av sparegrisen, dresset oss opp med høye heler, kjole og leppestift - og så bar det avgårde i taxi opp til Jazzklubben. 

Vi hadde valgt å gå på det første settet som startet klokka sju, sånn at vi kunne gå ut en tur etterpå. Det var ikke akkurat fullsatt der inne, men heller ikke glissent, og stemningen var god. Vi fikk bord helt inntil scenen, og bestilte hver vår drink. Det er en regel om at hver gjest minst må kjøpe minst en drink eller matbit, i tillegg til inngangsbiletten. Jeg kjørte safe med en Mojito, mens Grynets drink var både bedre, større og mer spennende.

Fra det øyeblikket Avery Sunshine entret scenen, steg stemningen, og hennes gospel-inspirerte soul brakte fra første øyeblikk solskinn inn i rommet. Bandet hennes var levende og inspirerte, og jeg opplevde at de trivdes godt sammen på scenen. Mot slutten av konserten var det helt tydelig at Avery og bandet kunne ha fortsatt ut i evigheten, men er det noe japanere er gode på, så er det å holde klokka. De fikk lov å komme opp for et ekstranummer, men så var det definitivt over. 

den!

Vi ble gjetet bort til kassa for betaling, og deretter ville de ha oss ut fortest mulig - for å gjøre klart til neste omgang. Søstra mi kom heldigvis på den brilliante idéen å gå på do før vi gikk videre, og det var flaks for oss. På vei ut igjen hadde Avery og bandet nemlig satt opp et bord, der hun solgte og signerte den siste skiva si. Jeg er vel av en utdøende rase som fortsatt liker å kjøpe cd'er og hele album, men jeg syns faktisk det er behagelig å sette på en cd, og så høre den tvers igjennom. Det har jeg også gjort noen ganger med Avery Sunshine, og jeg koser meg. Når sant skal sies hade jeg nok ikke gått inn i en platebutikk og lett etter denne plata, men det var likevel helt riktig å kjøpe 

Når vi først var to jenter på byen i Tokyo, fant vi ut at vi skulle slå litt på stortromma. Vi snakket om å gå og spise, men valget falt heller på Old Imperial Bar, en kjent "hangout" fra gamle dager. Det var gangske innlysende at dette ikke var et sted som hadde stor trafikk av damer uten følge, men vi valgte likevel å ta en drink, mens vi diskuterte kunsten på veggen, og smattet på drinker med navn som brakte tankene og praten hen på henfarne dager og keiserlige foreteelser.

Voksne damer (ja, vi må vel nesten innrømme at vi har kommet i den kategorien nå) holder visst ikke ut så lenge på byen, og etter én drink fant vi veien hjemmover. Men før jeg kunne finne senga var jeg veldig klar for en bit med mat, og søster Grynet ledet an til en kinarestaurant (jepp - de finnes overalt i verden). Bestillingen foregikk via en automat i inngangspartiet, og det går tålelig bra så lenge det er bilde av maten, og jeg fikk noe i gata stekte "dumplings". Forsøket på å bestille en øl gikk ikke like glatt, selv om den språk- (og tegn-) kyndige av oss traff på alkohol-tegnet. Ingen av oss hadde særlig lyst på sake, men heldigvis fikk vi byttet den i godt øl. 

Vi var nok i seng før midnatt, og det føltes helt greit - med tanke på at det var jobb for noen, og en reise i vente neste dag.

Ueno Zoo

Med sekkene pakket og vognen i beredskap, la tante ut på tur med tante-gullet. Vi tok Hibya line til Hibya og Chiyoda line til Nesu, så var det bare å følge skilt bort til Ueno Zoo.

Ikke før var vi innenfor porten, så kom de første spørsmålene om is, men vi klarte å vente til etter reptilene, lemurene og en tur rundt dammen. Og så fant tante-gullet likegodt en fin benk der vi kunne spise medbrakt matpakke (brød med leverpostei og med brunost og jordbærsyltetøy må vite), og da var isen plutselig glemt for en stakket stund, der vi koste oss i sol og fuglekvitter. 

Men en liten barnemage har god plass til en is også, og da blir verken sjiraffen, zebraen eller kenguru viktig. Men så kom vi til flodhestene, og da var det veldig gøy å se på når den badet. To av flodhestene var gigantiske, (mye større en den jeg så ved Lake Manyara, i Tanzania), mens pygme-flodhesten var sånn passe liten. 

Uansett tar det på å være liten på tur i dyrehaven, så tante-gullet sovnet i vogna etter isen og giraffen, så da trillet jeg videre opp mot panda-pagoden. Litt trilling utenom de mest bråkete områdene, og vips så tok hun seg en høneblund. Om de enn er nydelige ellers, så er de iallefall helt skjønne når de sover. Og tante kan sitte på en benk og bare se på.

Gullet våknet ved elefantene, og det var skikkelig koselige asiatiske elefanter, slik som jeg husker dem fra sirkus da jeg var liten. Isbjørnen var visstnok ganske skummel - selv om den lå utstrakt på ryggen og sov i varmen - og brunbjørnene fikk heller ikke mye cred. Da oterene derimot skulle få mat var gleden stor - både hos tante-gullet og hos oterne - så der ble vi stående lenge og vel. 

Litt yoghurt under et tre, ny dose med myggspray (utbrudd av dengue-feber i Tokyo), og det var snart på tide å gå hjem. Men først gikk vi opp til tigeren. Og det ble vill jubel da den begynte å gå fram og tilbake rett bak glasset der vi satt. Tror vi tilbrakte en halvtime der før hun motvillig ble med videre - til gorillaene. Og dermed sto vi der igjen. Den yngste gorillaen kom helt bort og la hånda mot glasset og tante-gullet la hånda på sin side. Så smilte de til hverandre, før gorillaungen løp og gjemte seg i armene til mammaen sin. Tante fikk seg også en god klem da.

Rett ved utgangen kom vi til de store pandaene. De var veldig mye større enn jeg hadde forestilt meg, men ellers så de ut akkurat som jeg trodde. De satt på hver sin plattform og gnagde på lange kvister med bambus. Det var lang kø for å få sett dem, så vi sto bare utenfor den ytterste ringen en liten,stund. 

Vi satte kursen mot utgangen og videre gikk vi til vi fant Uemo metro stasjon. Derfra kan man ta todet hele veien til Roppongi, og da er det bare en liten trilletur hjem. På Roppongi stasjon hadde vi en liten brødskivepause, mens vi drev med amatør train-spotting, og gullet hadde et anfall av latterkrampe. Derfra spaserte vi hjem hånd i hånd, og det syns tante var godt gjort av tre år gamle bein, etter så mye gåing i parken.

Tante har hatt en kjempekos dag, og det tror jeg faktisk tante-gullet har også!

Joggetur på egen hånd

Fjerde dagen i Tokyo, og jeg har just kommet inn fra en joggetur. Det er en tyfon på vei inn, så jeg tenkte det var best å få løpingen unnagjort før det blåser opp på ordentlig. 

Det som kom i forkant av tyfonen var derimot en dag med regn, og hovedtyngden kom tydeligvis ned i løpet av siste halvdel av joggeturen min. For sikkerhetsskyld hadde jeg løpt feil, og kommet på ville veier. Ikke sånn å forstå at jeg var "lost", for det skal nok litt mer til - jeg bare viste ikke helt hvor jeg var. Det er i utgangspunktet ikke noe problem her i Tokyo, for det er offentlige kart overalt med pil som viser "you are here". Dessuten kunne jeg jo bare snu og jogge tilbake, men jeg velger ofte an annen løsning - som å jogge i ring... 

Men altså så gikk regnbygene (godt gammeldags høstregn) over til å bli sommer-floing med motvind fra alle kanter. Da hadde jeg forlengst fylt skoene med vann fra en uventet dyp søledam, jakken hadde gitt opp å holde regnet ute, og lua fungerte mer som svamp enn noe annet. Så litt vann til fra oven gjorde liten forskjell. Skulle bare ønsket at jeg var utstyrt med vindusviskere når regnet står vannrett inn i ansiktet.

Kan vel si jeg observerte noen lett hevede øyenbryn der jeg kom "svømmende" opp trappene til terrassen på Roppongi Hills, og videre nedover. Spesielt siden jeg hadde et relativt stort glis om munnen - men japanere er vel så høflige at de ikke ville drømme om å kommentere det. Jeg mistenker likevel at enkelte fra politikorpset som sto plassert ute i regnet utenfor diverse ambasader i nærområdet hadde meg godt kategorisert i klassen "vestlig raring" - der jeg løp rundt i regnet helt frivillig - mens de måtte stå der og se staute ut enten det bøttet ned eller ikke.

Noe av grunnen til dette gliset var selvsagt at jeg igjen følte meg på kjente trakter, og ikke lenger trengte å tenke på hvor "hjemme" var, - men også fordi jeg blir lettere euforisk av å løpe i regn, spesielt når det faller så mye ned at det regner oppover igjen, og gater blir til elver og åpne plasser til grunne innsjøer. Selv om jeg er så våt at jeg likegodt kunne ha badet med klærne på. Fantastisk følelse!

Vel tilbake var jeg altså så grundig gjennomvåt at jeg valgte å bruke tid på å vri opp jakke, genser,  bukseben, lue og sokker, samt tømme joggeskoeneskoene i avløpet i garasjen før jeg gikk opp i leiligheten. Følte meg egentlig ferdig dusjet, men det var likevel godt med litt såpe og varmt vann før jeg tok på meg tørre klær. 

Nå kan tyfonen bare komme...

Til Tokyo

Det er høstferie, det er onsdag, og jeg skal på tur ut i verden. Avstanden fra Kristiansand og til målet mitt; Tokyo, er 8672 km i luftlinje, og tidsforskjellen nå på "sommertid" er 7 timer. Jeg flyr via København, så reisetiden fra "dør-til-dør" er på drøye 14 timer. Altså kommer jeg ikke fram før det er blitt torsdag.

Tokyo het tidligere Edo (江戸), og var opprinnelig en liten fiskerlandsby, men det var før i 1868, da keiseren bestemte seg for å flytte den formelle hovedstaden fra Kyoto (betyr "vestlige hovedstad" 京都). Byen fikk da naturlig nok navnet Tokyo, som betyr "østlige hovedstad" 東京. Man trenger ikke gjøre det vanskelig! 

Dagens etymologiske leksjon: Beijing (北京) betyr "nordlige hovedstad" og Nanjing (南京) "sørlige hovedstad" i Kina. Den observante leser har har nå lagt merke til at tegnet for hovedstad (京) er det samme både på kinesisk og på japansk.

Flyturen var som flyturer flest; litt ymse å si om maten (men jeg spiste den opp), dårlig søvn i et trangt flysete, elendig underholdning på en mer som ødelagt sete-skjerm, men heldigvis svært lite turbulens eller barneskrik. Jeg leser litt, sover litt, snackser litt, og strekker på beina med jevne mellomrom i midtgangen. Men jeg må få si det at det virkelig er på tide at SAS oppgraderer en del av flyene sine. Seriøst! Og en ordentlig vask hadde heller ikke gjort noe - nedi sprekker og sømmer er det skikkelig møkkete! Underholdnings-anlegget er generelt så dårlig, og ligger langt bak det andre flyselskaper tilbyr, så her trenger SAS også å skjerpe seg. Spesielt på langrutene. - Så var det sagt!

På Narita-flyplassen gikk alt som smør gjennom en pastamaskin, og jeg var ferdig med både passkontroll og toll før jeg rakk å si Toyota. Jeg kom meg på første "airport limousin" (flybuss) til ANA InterContinental (hotell) så lett som bare det, og da er jeg jo nesten framme. Bare en taxitur som gjenstår... Og en taxisjåfør som ikke snakker et ord engelsk. Etter litt fram og tilbake med telefoner og sånt, så forstår han endelig hvor jeg vil at han skal kjøre, og da suser vi rett på med en gang. Kunne kanskje ha fortalt ham veien med å si høyre og venstre, for egentlig er ikke Tokyo særlig komplisert (alt er relativt), med unntak av at språket er stort sett uforståelig, og at de kjører på feil side av veien... Og for de nysgjerrige så heter det henholdsvis Kenri (権利) /Hidari (左)

Jeg kan også telle til ti (karate-japansk)
Og så var jeg framme...