Om å være glad

På en skala fra en til ti er jeg nå på 9 ½. På gledesskalaen. Gleden inni meg altså. Det bobler liksom

på innsiden, og jeg har lyst til å klemme menneskene rundt meg. Og det er litt absurd, for jeg sitter alene på en cafe i Oslo sentrum og jeg kjenner ikke en sjel av de som er rundt meg!

Og der spratt jeg opp på 10. Bare fordi jeg tenkte at toppen på lykke hadde nå vært …  – Nei, noen hemmeligheter må jeg få lov til å ha også J

Jeg har vært på kurs, i fire dager. Jeg har gått opp og ned på intresseskalaen, på våkenhetsskalaen, og på gledesskalaen. Men akkurat nå husker jeg bare det siste foredraget. Gledesspreder Arnt Sæther – "Glede!" Med dette foredraget vekket han noe i meg, minnet meg på noe jeg allerede vet. Han tar glede på ramme alvor - med humor, innsikt, og med å være seg selv. Etter et par timer med latter, gjenkjennende nikking, og mer latter, gikk jeg derfra med en indre glede.

Jeg gikk fra Store Auditorium på Ullevål Sykehus, og ut i en skyggefull og lite sjarmerende bakgård/gjennomgang – men jeg så bare den utrolige blå himmelen. Og det var et valg jeg tok. Jeg løftet blikket opp fra asfalten, ignorerte søppelmaskinen til venstre, trakk inn den friske høstluften, og så opp mellom husene. Og der var den blå himmelen! Og jeg valgte å være glad.

På trikken satt jeg og kjente etter på hvor greit jeg hadde det. Og kjente på at akkurat nå skal jeg ikke rekke noe, planlegge noe, hente noe, studere noe. Akkurat nå har jeg tid til bare å være glad. Jeg husket nesten ikke å gå av trikken – men det hadde ikke vært så farlig heller, for jeg skulle jo ikke noe spesielt sted. Men jeg hoppet da av, og sto der i sola ved Tinghuset, og smilte. Så gikk jeg oppover gata, og inn i en butikk bare fordi det var så masse fine farger der. Skulle ikke ha noe, bare gikk der inne og nøyt å være omgitt av alle fargene.

Etterpå gikk jeg på cafe, og her sitter jeg og skriver om å være glad, og om at jeg er glad. Jeg har delt ut gledeskort til de som laget Cortado til meg. Det ene kortet sa «Topp!»; og da mente jeg kaffen, servicen, musikken, og smilene de gav meg. Det andre sa «You made my day!» og det mente jeg virkelig. Jeg tror de ble litt glade de også – om ikke annet kan de le litt sammen etterpå når de prater om hun sprø dama som gav dem disse kortene. Men det viktigste var at jeg ble glad når jeg gjorde det.

Jeg kjente bare at jeg måtte vrenge pc’en ut av sekken og få skrevet dette her med en eneste gang, fordi det er så viktig. Glede er alvorlige saker! Den skal tas på alvor! Og det er mitt ansvar – mitt valg! Denne dagen kunne jeg valgt å ha det «sånn passelig», «ok», «helt greit» (sies med sørlandsdialekt) – og jeg kunne velge å mene det eller ikke. Med litt påfyll, refleksjon, noen påminnelser, og masse humor av rette slaget kan jeg nå si at jeg har det «helt topp!» Ikke i hermetegn som om at jeg er ironisk. Helt Topp! Helt ærlig!

Nå skal jeg videre, ut i byen, reise kollektivt, komme seint hjem – og jeg kan velge hele veien hvordan jeg har det. Det vil ikke alltid være enkelt, men jeg tror at som med mange andre ting så blir man god på det man øver på. Og jeg har tenkt å øve iherdig i timene og dagene framover. Se positivt på tingene, på kollegaene mine, på jobben min, på livet. Det er så mye som kan gå galt, men tenk om det ikke gjør det? Tenk om det går bra? Tenk om jeg får til det jeg vil?

Glede – fortsatt 9 J … 10! … 9 ½

Arnt Sæther – You made my day!

 

Stolt over å være kvinne!

Som jente/kvinne/dame og blogger er jeg vel nærmest programforpliktet til å skrive noe på denne dagen. Nettopp, det er nemlig 8.mars – og kvinnedagen. Jeg har på ingen måte tenkt å utrede hva denne dagen står for og dens historie – det er det mer enn nok andre som har gjort i dag – men jeg skal skrive noen få velvalgte ord om hva likestilling, og like rettigheter og muligheter betyr for meg.

Jeg er oppvokst i en familie der hunkjønnet har vært sterkt representert; jeg, mine to yngre søstre, og min mamma. Til og med kattene vi har hatt oppigjennom har vært av hunnkjønn. Pappa har representert mindretallet, noe han skal ha all ære for. Han har stått rak blant fire sterke kvinner, og heldigvis har jeg fått både gener, personlighet og påvirkning fra begge mine foreldre. Jeg er også veldig stolt av mine to søstre; de er morsomme, sterke, tøffe, flinke, snille, smarte, modige og tålmodige – helt fantastiske, rett og slett!

Som singel kvinne er jeg selvstendig – både økonomisk og ellers i livet – i tillegg til at jeg er temmelig egenrådig, sta, kravstor og egoistisk. Men det er greit, så lenge jeg er fornøyd og har det bra med meg selv og de rundt meg. Min «samboer», Chilli, (også av hunkjønn) og jeg kommer godt overens, og har avfunnet oss med hverandres særheter: Hun lar meg tro at det er jeg som er sjefen i huset, og jeg innbiller meg at jeg har mest jeg skulle ha sagt.
Det er ikke økonomisk anbefalt å være singel i denne verden, det er faktisk veldig uøkonomisk (sier min bankforbindelse), men jeg har likevel ingen konkrete planer om å finne meg en partner av økonomiske grunner. Selvsagt skal jeg ta det til grundig vurdering om en kjekk millionær kommer og kaster seg  på kne for mine føtter…

Jeg får et mentalt bilde av et par røde nylonstrømper på en klessnor på netthinna når jeg hører uttrykket «Kvinnedagen». Jeg har ingen idé om hvor dette bildet kommer fra; jeg har selv aldri eid røde nylonstrømper, og jeg jeg kan heller ikke huske noen i min familie som har frontet kvinnesaken på noen måte som har brent seg fast i minnet. Jeg må faktisk innrømme at jeg ikke er helt sikker på om jeg noen gang har gått i tog på 8.mars, men det kan ha skjedd at jeg snublet inn i noe en gang på 90-tallet.
På min egen måte har jeg likevel kjempet for likestilling og respekt for kvinner oppgjennom. Jeg har ofte vært den første til å påpeke at jenter/damer ikke står tilbake for menn i de fleste situasjoner, og jeg har mer eller mindre bevisst brukt uttrykk som «likekvinne» framfor «likemann», og «leder» framfor «formann». Jeg har alltid ment at jenter kan (!) klare det meste som gutter kan – med de begrensninger som hver gutt og jente har individuelt.

Etter å ha sett verden fra en litt annen vinkel (USA og Engand) med å reise bort fra hjembyen min noen år, valgte jeg «å gå mot strømmen» i forhold til det som vanligvis forventes av en kvinne. Jeg valgte – helt på egen hånd – å avtjene førstegangstjeneste i forsvaret, og selv om denne tjenesten ikke ble helt som jeg hadde forventet, fikk jeg i alle fall en temmelig unik erfaring med det motsatte kjønn i løpet av det året. Jeg velger å ta det som et kompliment, uttalelsen fra mine mannlige kollegaer ved Elvegårdsmoen i Bjerkvik; der de gav uttrykk for at jeg ikke passet inn i noen av kategoriene som de vanligvis hadde for damer i militæret.
Likeledes har jeg i Røde Kors har jeg følt meg respektert som individ, og for min kompetanse, framfor å bli plassert i «second best»-boksen fordi jeg er jente.

Selv om jeg i ungdommen hadde lagt opp løpet til en framtid med i et helt annet spor (jeg skulle bli politi), har jeg likevel valgt å gå inn i et typisk kvinnedominert yrke – men jeg er stolt av min kompetanse, min utdannelse, mine individuelle evner og min identitet som sykepleier. Jeg setter stor pris på mine mannlige kollegaer – innen alle fagfelt – og jeg er veldig glad for at flere menn ser verdien av å ta utdannelser som bevisstgjør ens forhold til omsorg og empati. Dette er verdier vi virkelig trenger i en verden som stadig endrer seg, og der ingenting er som i gamle dager.

Kvinnekamp, kvinnesak, likestilling, likelønn, stemmerett, og innflytelse over eget liv. Vi er kommet langt i Norge i dag i forhold til disse temaene, selv om vi her på Agder ligger langt etter de andre delene av landet. Samfunnet er i stadig forandring, og nye utfordringer dukker stadig opp. Jenter og kvinner er fortsatt annenrangs borgere i mange deler av verden, ja, faktisk kan det hende at det gjelder bak døra hos naboen også, uten at det er noe som synes for deg og meg. Universelle menneskerettigheter er ikke for alle, overalt. Frihet til å elske den man vil, frihet til å få en utdannelse, frihet til å ta egne valg for det livet man velger å leve. Det er fortsatt nok å kjempe for, og hos meg lever håpet og troen på at verden kan bli et bedre sted for alle, fortsatt. Vi må ikke gi oss, og likesom snøfnugg, det skjøreste jeg kan tenke meg, er vi sterkere enn betong om vi slår oss sammen!

Dette ble absolutt et lengre innlegg enn det jeg hadde planlagt, men mens jeg sitter her og «feirer» kvinnedagen sammen med pus og NRK1, fikk jeg plutselig behov for å skrive mer.

Uansett og uavhengig av hvilken dato det er i året: Kjære kvinner i verden! Takk for det dere er, det dere gjør, og det dere betyr for framtiden og for kommende generasjoner! Vær stolt, vis vei, og stå med strak rygg! Vi er en vesentlig del av denne verden, og det vi gjør og står for vil sette preg på framtida.

Keep it up!

Da er det på høy tid å gi en oppdatering på hvordan det går i mitt livsstilsprosjekt. Litt seint ute ifølge planen, men dagene går så fort…

Overskriften denne gang har jeg hentet fra en tavle som henger på kjøkkenet mitt, og hver dag minner meg på at jeg har startet på noe, og at jeg har en jobb å gjøre – også i dag. Ingen dag er en hvilepute, selv om dagene er forskjellige og har forskjellige utfordringer.

 Jeg trener jevnt og trutt – hvilket betyr at jeg har prioritert trening høyt den siste tida. Om ikke hver dag, så har jeg trent på en eller annen måte i alle fall fire-fem dager i uka, og rekorden er vel sju gruppetimer på Elixia i løpet av en kalenderuke. Det betyr selvsagt at noen av disse er påfølgende timer, og at noen av dem ikke er så lange i varighet (30 min). Jeg trener på Elixia i Kristiansand Sentrum, og mine favoritt-timer der er «RAW», «X-fit», og «Fitness Fusion». Noe som ikke hindrer meg i å delta på andre timer også, for eksempel «Love2Dance», «500 kcal», og «Cardio Energy». For de som ikke skjønner seg på disse navnene kan jeg forklare litt kort:
* «RAW» er basert på kampsport, med spark og slag, samt konvensjonell styrketrening uten apparater i intervall.
* «X-fit» ble da Elixia startet med timen presentert som «styrketrening for gutta» - noe som selvsagt førte til at jenter møtte i hopetall for å vise at dette aktet de ikke å tillate! Det er gutter på timen, men det er absolutt flest jenter – og vi ligger ikke tilbake for utfordringene som kommer på noe vis! Verdens beste PT (personlig trener red. anm.) er leder for gruppetimen, og det er alltid veldig fullt J
* «Fitness Fusion» er en time som har hentet inspirasjon fra både Yoga og Pilates, og en time med rolig (må ikke misforståes som lett) trening av styrke, balanse og bevegelighet.
* «Love2Dance» sier seg nesten selv – en time med kondisjonstrening med inspirasjon fra mange ulike former for dans.
* «500 Kcal» er en styrketreningstime som lover at du kan klare å forbrenne 500 kcal på en halvtime – noe jeg aldri har vært i nærheten av!
* «Cardio Energy» er kondisjonstrening som til forveksling likner på god gammeldags aerobic – hvor man blir god og svett, og får opp pulsen!
Med andre ord er fokuset mitt utholdenhet og styrke – samt at jeg nå har funnet ut at jeg liker å tøye J Søndagene er fortsatt fri fra Elixia, og er avsatt til tur i heia – enten alene eller sammen med gode venner.

Vekten har vært litt treig til å flytte seg nedover, selv om jeg syns å merke at buksene passer bedre – og at jeg ser slankere ut J Det er uansett litt frustrerende at vekten ikke rikker seg, og jeg har gått til det skrittet å skifte batteri i vekten bare for å sjekke at det ikke var der feilen lå – uten at det hjalp! Nå skal det sies at det faktisk var en endring i dag, og at jeg dermed har nådd vektmålet for februar, en uke på overtid. Det betyr vel at jeg har mindre tid på meg denne måneden, men så lenge vekta er på vei i riktig retning, så er det glede i leiren her, uansett!

Maten går ikke helt sånn som planlagt… Jeg spiser jo sundt og holder meg i stor grad til lavkarbo/smartkarbo/paleo. Yes, det fungerer på et vis, men jeg er samtidig litt forvirret, og vet ikke helt hva jeg skal spise og ikke spise likevel. Det er mange meninger om hva som er hva, og jeg leter og søker, og blir forvirret av motstridende informasjon.
Jeg har også funnet ut at ukeplaner ikke helt fungerer for meg. I alle fall ikke en plan for alle måltider, alle dager… Nå skal jeg prøve ut middagsplaner i noen uker, og tenke at de ikke er fastlåste, bare veiledende – så får vi se om det kan fungere. Jeg er ganske spent på hvilke utfordringer som vil presentere seg i New York – for vi må jo ha mat der også. Mulighetene er sikkert enorme, og likevel kan lettvinte løsninger komme til å bli nødvendige… Vel, den tid – den sorg og glede!

Vel, det var nytt fra vestfronten denne gangen. Vi sees!

Fra en flyplass

Kjevik – Oslo – Værnes. Skulle helst ha sagt Namsos også, men fikk ikke billetter helt hjem denne gangen. Ja, jeg er på vei «hjem» til Namsos. Det er jo hjem, selv om jeg også har mitt eget hjem i Kristiansand. Men altså, jeg er på reise, og i dette langstrakte landet så tar det sin tid å komme seg fra Sør- til Midt-Norge. Hvis jeg regner hele reisen fra jeg låste døra, vil turen ta et sted mellom åtte og ni timer. Kunne lett ha kommet meg til USA på samme tida, men jeg klager ikke… Jeg får jo være sammen med familien og det er det viktigste.

Jeg føler at jeg er litt i et vakuum når jeg reiser sånn. For det første så har jeg reisefeber, en slags følelse av å ha glemt noe, mistet noe, eller glemt å tenke på noe viktig. Går igjennom den mentale listen over ting som er viktige gang på gang, men kommer ikke på noe. I tillegg er tid og rom litt forvirrende når man reiser, selv når jeg bare reiser innenfor en tidssone. Man er her, og så plutselig er man der, og det er ukjente folk rundt en, alle mer eller mindre fortumlede og stressede. En skal hit, den andre skal dit, noen må løpe for å nå flyet, noen må vente kort – noen lenge.

For ikke å snakke om maten når man er på reise. Det er som om Avinor og alle kiosk-kjedene har rottet seg sammen for å presse deg til å trykke innpå mest mulig usunn mat på en gang. Jeg kjenner meg sulten samtidig som jeg ikke egentlig har lyst på noe mat. Dermed ender jeg ofte opp med noe junk-food, eller en sjokolade – eller fire… Det er nærmest umulig å finne noe mat som er tilnærmet sunn, noenlunde mettende over tid, og som ikke koster det hvite ut av øyet. Denne gangen har jeg lagt en plan, og derfor har jeg med meg sunn, god og mettende mat – slik at jeg ikke skal gå i fella. HA! Gjett hvem som på ubevisst og mystisk vis ble dradd som en nairobiflue mot lyset, og rett inn i første og beste kiosk? Kom meg ut med en flaske vann, men det var nære på at det ble 3 for 2 sjokolade, og en bolle. Nei, jeg hadde egentlig ikke lyst på dette, men flyplasser innbyr til å gi litt F… Neste flypass; hva skjer? Jo, jeg klarer i et bevisst øyeblikk å vri roret mot babord og havner i en klesbutikk i stedet for kiosken. Deretter går jeg med bestemt skritt – inn i «tax-free» butikken for å snuse på litt parfyme. Hele tiden hører jeg lokkende sang om varm Kaffe Latte, nystekte vafler med rømme og syltetøy, pizza med pepperoni (noe jeg for øvrig ikke liker), og sjokolade – «glem nå for all del ikke å spise minst tre plater sjokolade» synger det over suset fra passasjerer og fly og trillekofferter.

Her må drastiske og øyeblikkelige tiltak iverksettes! 1) Lokaliser skjermen med avgangsinformasjon. 2) Sjekke tidene på billetten (har heldigvis lagt dette inn i kalenderen på telefonen – man reiser jo billettløst nå om dagen), og finne ut hvor lang tid jeg må utsette meg for dette maset. 3) Lokalisere Gate 11. 4) Finne et sted å sitte så nære Gaten som mulig, men samtidig så langt unna det som lokker som mulig. – Og her er det at jeg har hellet med meg J Gaten viser seg å ligge helt i enden av terminalen, så langt det er mulig å komme fra kiosker og caféer i hele bygget. Jeg sjekker «GPS’en», kopler til autopiloten og setter kroppen i bevegelse mot målet. Jeg finner et ledig sete, og drar pc’en opp av sekken. Reddet! Nå skal jeg sitte her til flyet går.

Det kan være ganske gøy å sitte å se på folk på en flyplass; lure på hvor de kommer fra, hvor de skal, hvorfor de er på reise, hva de gjør når de ikke reiser. Rett overfor meg sitter det en mann og sover, litt til høyre er det en som ser ut som om han sitter og ber. Mulig han også bare sover, man vet aldri. To personer blir etterlyst over speakeren, og rett etterpå kommer to mennesker løpende som om de har den onde i helene – og så rekker de akkurat å få være med flyet. Nesten like spennende som å se på lottotrekningen når man ikke har levert kupongen… Men i stedet velger jeg i dag å skrive blogg, og jeg overlater til andre å undres på hvem, hva, hvor og hvorfor. Hvem er for eksempel den dama i den sorte dunjakken som hamrer i vei på pc’en, mens hun innimellom drar på smilebåndet? Hva skriver hun? Hvor skal hun? Hvorfor skal hun det akkurat i dag?

Der starter de ombordstigningen, på tide å komme seg videre – til neste flyplass. Og så tog. Og til slutt en drøy time med buss…

Vinter og snø

Satt her i morges og så ut på hvite snøflak som falt lett mot bakken, og tenkte på at jeg hadde lyst til og ut i snøen og leke. Det ble bare flere og flere av dem, og taket på huset over veien var plutselig blitt helt hvitt. Akkurat da var det sikkert mange rundt i Kristiansandsområdet som så heller skeptiske ut av vinduet, og gruet seg til snømåking og vanskelige kjøreforhold. Jeg derimot så ut av vinduet og kjente på fred og stillhet. Jeg elsker snø som daler, og med min beste vilje så får jeg ikke nok – ikke en gang når bussene er evigheter forsinket, trafikken er håpløs, og aller klager over været. Jeg liker ikke akkurat når snøflakene blåser inn i øynene, eller at jeg ikke kommer meg til og fra jobb på normalt vis, men det er ikke snøens skyld, bare min måte å takle den på. Ok, så må jeg opp tidligere, og kanskje må jeg gå til jobb eller hvor jeg nå skal, men det handler om planlegging.  Jeg har heller ikke noe snø jeg absolutt må måke, og det er sikkert en fordel, men jeg liker faktisk å måke snø. Det er en riktig fin form for trening, samtidig som det vises godt at man gjør noe.

Kan jo hende jeg får noen henvendelser angående snømåking etter denne uttalelsen, men det får heller bare være. Jeg har en unnskyldning på lur hvis noen lurte ;-) Dessuten kommer nok ikke denne snøen til å ligge lenge nok til at det blir så mye måking, for det er meldt varmere vær fra i morgen.

Tidligere i dag har jeg og en venninne gått tur i skogen, og vi har «fanget» våre ti første poster i Skautrimmen denne sesongen. Vi gikk på beina, og med nysnø oppå gammel snø og is ble det litt spennende et par ganger. Å lete etter poster når det er snø på bakken er ikke helt enkelt det heller, konturene i terrenget blir litt dempet, og en nedsnødd sti, myr eller et vann er kan være vanskelig å skille fra de øvrige omgivelsene. Med godt samarbeid, litt flaks, mye erfaring og ørlite leting, fant vi likevel alle sammen J.

Da vi kom tilbake til bilen, var den vennlig måket inne av brøytemannskapene, og de hadde gitt tydelig beskjed om at de ikke syns vi hadde parkert særlig fornuftig, ved å legge ikke bare en, men to skavler rett bak bilen. Dermed måtte vi måke oss vei ut til veien, og det ble gjort med bare hender og føtter, for vi hadde typisk ikke med spade på en sånn tur.  Men fem minutters innsats fikset biffen, og vi kom oss hjem. Selvsagt glemte vi å ta bilde av dette, men det er kanskje like greit.

Nå, vel hjemme igjen kikker jeg ut av vinduet, og på veien er det allerede bart, men muligens litt is. Det er blå temperatur utenfor, men bare akkurat under nullpunktet. Får vel planlegge godt i forhold til at jeg skal på trening, slik at jeg rekker bussen om det fortsatt er glatt når jeg står opp i morgen. Spent på om jeg får klemt inn en skitur denne uka…

På riktig vei?

Fant ikke på noe bedre navn denne gangen, men så er det jo også bare en liten oppdatering på hvordan denne første uka i mitt nye liv har vært.

Takk, det går ganske bra! Jeg føler meg sukkerfri, jeg er mett, jeg har trent og jeg er glad.

 Jeg skal innrømme at jeg tenkte bitte litt på snop da jeg handlet i går kveld, men det kan jeg bare skylde meg selv, når jeg går på butikken før middag. Men jeg minnet meg selv på konkurransen jeg er med i på nettet, og om at jeg skal bli slank og fin til sommeren. Da hjelper det ikke med snop!

Funker godt som frokost og jobbmat

Jeg spiser godt – med lite karbohydrater – noe som gjør at jeg føler meg mett lengre, og jeg har nok av mat i kjøleskapet som passer til meg akkurat nå. Middagsplanen er vanskelig å følge, men jeg skal prøve i alle fall en uke til. I dag har jeg også bakt knekkebrød og rundstykker som er lavkarbo. Hjemmelagde knekkebrød er farlig godt, de er så gode å knaske på, og jeg kan ha problemer med å stoppe om de blir stående framme. Jeg prøvde meg litt på lavkarbo før jul, og jeg har erfart at jeg fort kan spise for lite med sånn mat. Føler meg mett, og alt er fint i flere dager – helt til ulvehungeren plutselig kommer over meg, og jeg kan spise to esel, fire ekorn og et berg boller uten at det hjelper. Så selv om jeg har spist middag og føler meg mett akkurat nå, planlegger jeg kveldsmat før jeg legger meg. Jeg skal opp og trene i morgen, så jeg må også spise god frokost.

På gruppetime på Elixia...

Jeg har trent etter planen jeg har satt opp, og jeg har allerede prøvd ut to timer jeg ikke har vært på før. Den første var en time med mange mageøvelser, noe jeg regelrett misliker L, men jeg holdt ut, og belønnet meg selv med en halvtime i glovarm badstue etterpå. Og så har jeg prøvd en time som kalles Fitness Fusion – «en herlig miks av øvelser inspirert av Yoga og Pilates, trener balanse, styrke og fleksibilitet» - sitat Elixia.no. Jeg slet litt med å få til øvelsene, men jeg ble varm og jeg kjente faktisk at det gjorde godt. Kanskje hvis jeg begynner her, så kan jeg etter hvert gå over på Pilates og Yoga – når jeg ikke føler meg så dum lengre…

Jeg har også gjennomført to tester; løpe 5 km på tredemølle og løpe så langt jeg klarer på 20 min. Planlegger å teste litt jevnt, men jeg har gitt meg selv 4 måneder på å forbedre meg – grundig! Jeg skal jo løpe et eller annet løp denne våren... Tenker jeg legger inn noen styrketester også, sammen med PT (personlig trener), men disse overlater jeg til han å planlegge.

Fortsatt holder jeg sporet, ingen utforkjørsler, og få humper så langt. Klapp på skuldra til meg, og en god følelse J
Videre!

Jeg er klar!

Klar, ferdig. GÅ!

Jeg er i gang! Jeg har flyttet meg framover på akebrettet, slik at jeg går fra å sitte stille og se på utsikten, til å være i bevegelse framover og nedover. Det kommer sikkert til å bli både humpete og svingete, men jeg har målet i sikte og jeg akter ikke å tryne i første snøfonn! Om jeg likevel skulle falle, så skal jeg baske meg opp av løssnøen, sette meg oppå igjen, og fortsette videre fram mot målet!

Hvis dere nå tror at jeg beskriver en aketur på en søndags formiddag, så gjør jeg jo det. Men i tillegg bruker jeg dette som et bilde på et prosjekt jeg har satt i gang i livet mitt. Målet er enkelt, men veien er litt utfordrende: Jeg skal gå ned i vekt og legge om på kosthold og livsstil. Jeg har laget en skikkelig plan, jeg har satt opp hva jeg vil, hvordan jeg skal komme dit og hva som er premien når jeg når fram, og jeg er motivert for å kjøre på.

Hvorfor kommer dette akkurat nå? Det har jo selvsagt litt med nyttårsmålene mine å gjøre, men også med en etterlysning som kom på e-post til meg. Denne henvendelsen gav meg virkelig et puff i riktig retning, og jeg gleder meg virkelig til jeg er i gang på ordentlig.

Jeg lover at jeg ikke skal gjøre denne bloggen om til en livstilsblogg, så dere får greie dere med oppdateringer i slutten av hver måned. Men selvsagt kommer det mer hvis det er noe spesielt jeg vil dele med dere, det er jo litt derfor jeg blogger.

Men først må jeg bare få lagt ut bloggen, og det har jeg avtalt at skjer i dag! Så da får jeg bare sette i gang med å få denne publisert.

Eller forresten: Vil dere vite noen av målene mine? Ikke det, nei… – Ha! Dette er min blogg, og her bestemmer jeg! Så, altså, målene mine er:

-          Ned i vekt (8,6 kg)

-          Jeg trener 3 ganger i uka og syns det er gøy

-          Jeg skal føle meg bra og være stolt av meg selv

Så – da er det bare å sette i gang. Klar, ferdig, GÅ!

Jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski

Kalde kinn, varm kropp – og en smule følelsesløse tær… Nå lyser det jammen så fagert i heia, at jeg ikke kan komme på noe jeg ville byttet dette med! Ikke engang 35 grader på stranda på Zanzibar slår -23, vindstille og knallsol på Hovden! Hovden – høyt og herlig!

Vaktsesongen med Røde Kors Hjelpekorps er godt i gang, og jeg har vært på den første av mine helger oppe i høyden. Ingen av oss som dro oppover dalen i mannskapsbilen lot til å være skremt av de blå gradene som var meldt, og med friskt mot tråkket vi oppover langs «Markens» i retning Hyttenuten. Vi blir forbigått av flere med større fart enn oss, men det er egentlig helt OK, siden vi bærer med oss mye mer i sekken enn den normale dagsturgåeren. I min sekk fantes det for eksempel en sovepose, førstehjelpsutstyr, ekstra tøy, spade, sondestang og en stor termos med varm drikke – i tillegg til at jeg bærer på skredsøker, skismøring, kart og radioutstyr. Alt i «tilfelle rottefelle», og for å kunne ta godt vare på eventuelle dagsturgåere som kommer til skade, blir syke eller går seg bort ute på fjellet. Stort sett får jeg heldigvis bare bruk for å smile og hilse til folk i løypa, eller kanskje blir vi stoppet av noen som vil vite om forholdene innover i løypene, raskeste vei hit eller dit, eller råd om hvor turen bør gå. På lørdagskvelden spilte vi

Søndagen kom, og vi gjentok vi suksessen med skitur – og fikk en fin tur i blå løype «Galten», før vi returnerte til hytta. der hadde korpsleder og «indre» laget deilig omelett som akkurat var ferdig til servering, og det var deilig selv om jeg hadde spist litt varm suppe på tur. Oppgavene ble så fordelt; jeg vasket hytta og de andre tre tok seg av flaskesortering og rydding i garasjen. Nå tror jeg absolutt at hytta er presentabel for de som skal opp neste helg.

Jeg har tenkt at jeg i vinter skal bli litt bedre til å kjøre telemark, og siden jeg er helt på begynnerstadiet, skal det ikke så mye til for å bli bedre. Sette utfor bakken, svinge hit og så dit, falle i hvit og myk puddersnø. Opp igjen – fortsette nedover – falle igjen – men med litt mer stil denne gangen. Snø i fjeset og snø i nakken, mye latter og mye moro. Hu og hei, hva slike unge våger – du skal se en vakker dag så får jeg det til! Så det blir nok noen turer til Hovden senere i sesongen også 8-)

En kveldsskitur på tre runder i lysløypa på Hellemyr sammen med en god venninne en onsdag i januar er heller ikke feil! Ingen sekk eller termos denne gang, bare lett ullundertøy, joggebukse, gamasjer, jakke, lue og votter. Mobilen i lomma, sammen med nøklene til hjem. Har smurt med en blanding av grønn og blå svix, og kjenner at skiene får feste i motbakken. Kunne nok spandert litt glider foran og bak, men jeg har da brukbart god gli i nedoverbakken. Stavene knirker når jeg staker litt ekstra fart – skikkelig godlyd! Kjenner på farten, balansen og at teknikken ikke er helt glemt i år heller. Går i klassisk stil for min del, jeg har ikke knær som passer til skøyting. Litt fort – og litt sakte, prate om alt og ingenting. Ble vi forresten sjekket opp av de to mennene som stoppet i løypa? Eller var de bare interessert i en liten pause i bakken?

Hjem igjen, varme tøfler og en kopp te, og en katt som maler ved siden av meg i sofaen. Glede meg over å ha fridag i morgen, og mulighet til å ta en ny tur ut i snø og sol om jeg vil. Ja, jeg elsker dette landet!

PS: Jeg får ikke lastet opp bilder i bloggen, og vet ikke hvorfor!

Et nytt år - bedre enn alternativet

Ja, så gikk ikke verden under før jul i år heller, så da har jeg muligheten til å bruke tiden min i verden til å skrive blogg. Jeg har tenkt på dette med blogg helt siden jeg kom hjem fra Tanzania, og avsluttet bloggen "It's time for Africa". Utfordringen har vært å finne noe å skrive om - en slags rød tråd.

Men nå har jeg bestemt meg for at det ikke skal være noen hindring for å skrive, jeg får heller zoome inn på et tema etterhvert. Jeg liker å skrive, og det er jo litt gøy når jeg får hilsener og kommentarer fra både kjent og ukjente som har lest det jeg skriver - og som liker det! J

I fjor skrev jeg ned målene for året i bloggen min, og det har jeg tenkt å gjøre denne gangen også. Jeg gjør dem liksom litt mer offisielle på den måten. På nyttårsaften hadde jeg besøk av to venninner, og da det var en time igjen av det gamle året, delte vi ut papir og penn, og så skrev vi ned nyttårsmål og nyttårsønsker. Etterpå delte vi dem med hverandre, og nå har jeg tenkt å dele dem her:

Ønsker for året 2013

* Jeg ønsker at alle mine venner og min familie får et godt og framgangsrikt år.
* Jeg ønsker at jeg finner meg en ny jobb der jeg får utnyttet mine evner og kreativitet, uten å måtte ødelegge helsa ved blant annet å jobbe på natta.
* Jeg ønsker at jeg får reist til Kina, Japan og New York.
* Jeg ønsker å fylle 40 med stil, uten å bli så veldig mye annerledes enn jeg er i dag.

Mål for året 2013

* Jeg skal nyte livet på en sunn og god måte
* Jeg skal lære meg noe helt nytt, som jeg ikke kan fra før.
* Jeg skal strikke en genser til meg selv.
* Jeg skal fullføre Skautrimmen sammen med mine venner.
* Jeg skal delta i minst ett mosjonsløp på over 5 km.
* Jeg skal reise til New York og oppleve byen sammen med en venninne.
* Jeg skal spare enda mer penger, og ikke bruke opp de jeg har spart hittil.
* Jeg skal skrive blogg

Det er jo ikke fritt for at jeg kommer på nye ting gjennom året, og da skal de inn på lista, men dette er det dere får så langt.

Jeg tror ikke dette først innlegget skal bli så veldig langt, for da blir det sikkert bare tørrprat. Jeg tar gjerne imot kommentarer og forslag til ting jeg skal skrive om, selv om jeg må innrømme at jeg skriver mest for min egen del, er det jo gøyest å skrive noe som andre gidder å lese.

Godt Nytt År til gamle og nye venner som følger meg her!