November

Den mørkeste måneden i året sånn som jeg opplever det. I oktober fikk vi tilbake litt dagslys på morran da vi stilte klokka, og det var deilig å kunne sykle til jobb mens dagslyset stadig ble stærkere og sola sto opp over Lund, øst i Kristiansand. Sånn er det ikke lenger. Nå står sola opp vel etter at jeg er passert dørene inn på jobb, og det er allerede blitt til skumring innen jeg triller avgårde hjem igjen. Snart vil det være mørkt når jeg skal hjem. Vi har vinduer på jobb altså, men de er vendt mot nord - og dessuten glemmer jeg stort sett å se ut av vinduet i løpet av dagen uansett. 

Jeg hadde hodepine da jeg våknet i dag, det var tomt for knekkebrød til frokost, og pålegg glemte jeg å kjøpe i går - men jeg hadde jo ikke tid til å spise noe uansett, før jeg halte pus ut av godstolen, og masjerte henne ut til heisen. Skal jeg opp og ut, så skal hun også - livet er urettferdig! For sikkerhetsskyld punkterte sykkelen litt nede i bakken på vei til jobb også. En dårlig start skal også gjøres skikkelig!

Ute regner det - mye og ofte - og jeg kjenner jeg lengter etter at nedbøren skal komme som snø, sånn at det i alle fall kan føles litt lysere. De vakre høstbladene som har farget landskapet i flammende toner siden midten av september, ligger nå som brune klissne hauger på bakken, mens greinene på trærne spriker nakne og svarte. 

Folk går på en annen måte i november, enn ellers i året. Skuldrene er trukket opp mot ørene og litt framover, ryggene er litt mer krumbøyde. Ingen spaserer lenger rakrygget og har all verdens tid, de aller fleste går fortere og mer bestemt - målrettet. Hendene er stukket dypt ned i lommer, luer og hetter er på, og folk går i støvler. Vel, det er langt fra alle som går i støvler - men hvis man studerer dem i sko nøyere, er det som om du kan se at de er litt våte på beina, og at føttene lengter hjem til myke tøfler og tjukke ullsokker.

Ja, november er på mange måter en mørk og trist måned - men det finnes lyspunkter her også, når jeg velger å se etter dem. Jeg kunne jo selvsagt pakke kofferten og reise sør for ekvator, der sommeren nå er på vei. Men den muligheten har jeg ikke i skrivende stund, så her må jeg nok legge en plan B. 

Hovedsakelig tror jeg det handler om hvordan jeg velger å se ting. Og det sier jeg og mener jeg, selv om jeg absolutt ikke syns det er en enkel øvelse å forandre verken fokus eller synsvinkel. Og først av alt må jeg være villig til å prøve.

Jeg sitter på en kafe med en kopp Cortado - yndlingskaffen min - og jeg ser på regndråpene som henger som glitter på greinene i treet utenfor før de faller videre og treffer søledammen rett under. Små ringer i vannet som raskt blir borte - og erstattet av nye ringer. Aldri likt, hele tiden nye mønstre. Jeg blir så fasinert at jeg glemmer å drikke kaffen min, og den blir nesten lunken før jeg kommer på at det var derfor jeg gikk hit. For å kjenne varmen spre seg i kroppen, og smaken ligge på tungen - lenge. 

Jeg lager meg en liste over ting som kan lyse opp ettermiddagen, og gjøre at denne novembermåneden oppleves litt lysere - på alle måter. Tenker på ting som jeg har, - og skal fortsette å legge merke til.

Solen som lurte noen stråler fram mellom spredte skyer i går formiddag før jeg gikk på aftenvakt, månen som tittet skyndsomt gjennom skyene en kveld jeg syklet hjem. Latter fra et vindu da jeg gikk forbi på fredagskvelden, barnet som smilte til meg på bussen, musikk fra radioen som fikk meg til å ta noen dansetrinn. God musikk er alltid en høydare, og da er det viktig for meg å velge musikk som passer til humøret. Med andre ord kan det bli alt fra rock'n roll til klassiske toner. 

Gresset er fremdeles ganske grønt, og står i kontrast til alt det brune og grå. Snart skal julegatene tennes, og vinduer lyses opp av stjerner som skinner og trassig gjør et forsøk på å minne oss om julens budskap. 

Selv om det ikke er helt advent enda - men snart - kan jeg likevel tenne lys på kveldene når jeg sitter hjemme i stua. Ingenting er som stemningen i stua med skinnet fra telys i søte staker rundt omkring, musikk eller ei god lydbok å høre på, mens jeg pusler med forskjellig, eller bare "slækker" på sofaen. I kveld - eller kanskje til helga - skal jeg bake nye knekkebrød og henge opp adventslys i vinduet. 

Det går nemlig mot lysere tider - det skal bare bli litt mørkere først!

Shimoda Yamatokan

En liten strandferie passet godt som avrunding av Japan-oppholdet mitt, og vi la den til en liten fiskeby tre timer sør for Tokyo. 

Togturen ned skulle foregå med Shinkansen fra Shinagawa stasjon, og deretter to vanlige tog fra Atami og Ito til Shimoda. Turen med shinkansen ble litt mer ukomfortabel enn jeg hadde sett for meg, da vi bare så vidt rakk toget, og dermed ikke kom oss til de reserverte setene våre, så vi måtte stå i gangen. Med trillekoffert, vogn og en treåring, går det ikke å løpe så veldig mye på en travel togstasjon. Men fort gikk det uansett, og på de siste to togene hadde vi seter å sitte i. Siste biten til hotellet var det taxi, og så var vi ved Stillehavet.

Riktignok var det mørkt da vi kom fram, men vi kunne godt høre bølgene som rullet langs stranden - og når jeg stilte meg helt inntil vinduet, kunne jeg også skimte en strand og bølger som rullet og rullet og rullet. 

Vi kom for seint til middagen - og hadde vi hatt en anelse om hva vi gikk glipp av, tror jeg vi hadde prioritert et tidligere tog - Men det kommer jeg tilbake til.

Istedet for å sørge over tapt middag, gikk vi opp én etasje, for der det var Onsen (bad med vann fra varme kilder). Det var riktig lekkert innredet, med basseng både inne og ute, tydelig delt i dameavdeling og herreavdeling. Her var det evas drakt som var kotyme i det varme vannet. Såpe og shampoo var lett tilgjengelig ved dusjene, mens det var yukata (sid "morgenkåpe" i bomull med tilhørende belte) og sko tilgjengelig på rommet. Det var også tilbud om kinesisk fotmassasje, til en billig penge, og vi voksne benyttet tilbudet med glede. 

Vi sovnet godt på våre futon-senger midt på golvet, oppå tradisjonelle tatami-matter av ris-strå, i et veldig japansk rom. På dagtid ble madrassene ryddet bort, og et lavt bord ble satt midt på golvet. 

Jeg våknet skjønt av at et lite tante-gull som strøk meg på armen, og syns det var på tide å stå opp og starte dagen. Utsikten ned på stranda fikk meg til å gni søvnen ut av øynene i en viss fart. Der var det sikkert tredve surfere ute i vannet allerede, og sola var iferd med å bryte gjennom. Men det var enda litt tid før frokost i "matsalen", så tante fikk lov å lese boka om Karsten og Petra ("Karsten må på sykehus") for sikkert tjuende gang, mens mammaen fikk slumre litt til. 

Frokosten var av det mer japanske slaget, og kanskje litt vel eksotisk etter min smak. Det er (heldigvis) ikke hver dag jeg spiser grillet makrell, ris, rå reker og miso-suppe til frokost. Ikke var makrellen spesielt god heller, og jeg hadde transmak i munnen resten av dagen. Resten var forsåvidt helt ok, bare uvant, men vi valgte likevel å bestille vestlig frokost til dag nr to. 

Stranda og bølgene ropte ganske snart høyt på oss, og tante tenkte at det også kunne bli en god anledning til å få trent litt. Joggetur barbeint i hvit sand - mens bølgene rullet over leggene og knærne - var både herlig, og til tider litt utfordrende når man kom inn i områder der sanda under vann var veldig ujevn, og det gikk fra ankeldypt til plutselig lårdypt. Deretter ble det styrketrening og tilsammen fikk jeg lagt inn en god time.

Shimoda by er akkurat så dø som en turistby som har hett sine glansdager noen decenier tidliger ofte er. Nå traff vi kanskje heller ikke på det mest turisvennlige området, eller den mest livlige sesongen. Etter litt leting fant vi i hvert fall en liten familiedrevet sushi-restaurant, som passet til lunch. Vi var alle ganske sultne, så tante-gullet fikk en bolle ris, og vi andre et pent utvalg av sushi. Og medfølgende soyasaus, miso-suppe, og kald te. 

Jeg er egentlig ikke så glad i sushi - og vil heller velge noe annet om jeg skal ut å spise eller ta med
noe hjem - men her i Japan er det for det første helt riktig å spise sushi, for det andre vet man at de fleste sushikokker setter sin ære i å holde høy standard, for det tredje er fisken så fersk at den nesten slår med spolen når du får den på fatet. Med andre ord - i Japan liker jeg sushi! 

Før vi dro tilbake til hotellet handlet vi en stor bærepose på et supermarked, med litt utvalg til både frokost, mellommåltider og til reisen hjem. Prisene var mye lavere i butikken her enn i Tokyo. 

Etterpå satte vi oss nede ved strandpromenaden for å spise is, og se på fiskebåtene. Gullet til tante spurte hele tiden etter hvor Elias, Tråle, Sjarke, og Kruse var. Det ble jubel da vi fant noen av båtene som til forveksling kunne ligne disse båtene fra bøkene om redningsskøyta Elias.

Tilbake på hotellet hadde jeg booket meg en kinesisk fotmassasje, mens de andre tok turen ned på stranda igjen. Skulle ønske jeg hadde sånn fotmassasje tilgjengelig litt oftere... Det er bare SÅ deilig! Ikke var det spesielt dyrt heller, sett i forhold til prisnivået i Japan. 3500 yen er ca 210 norske kroner, og det kan jeg leve med når jeg er på ferie. Når det er god kvalitet i alle fall. At en kopp svart kaffe ekstra (påfyll) til frokost kostet 600 yen (36 kr) er derimot dyrt.

Denne kvelden fikk vi med oss middagen, som vi fikk servert i vårt private lille rom i "spisesalen". Jeg har lært to ting om hotell i Japan: alltid sjekk om de har vestlig frokost (det er uansett eksotisk, men passer kanskje litt bedre i vestlige mager) - og sjekk menyen for middagen, og hvor seint den serveres, i fall det er helpensjon.

Vi valgte bort krabbe og fikk heller en meny med både fisk og kjøtt; og da de begynte å servere skjønte vi hva vi hadde gått glipp av kvelden før. Vi spiste og vi spiste, men maten ville ingen ende ta. Det var stadig nye retter som ble trillet inn, og kvaliteten og smaken var det ingenting å si på. Det hele ble avsluttet med en stor bolle miso-suppe som sto og kokte på bordgrillen - før vi kastet oss over dessert-bordet i gangen. Sjokoladefontenen var selvsagt en suksess, for både store og små, og hadde det ikke vært for at vi skulle rekke et bad i onsen før gullet skulle i seng, hadde jeg sittet en time til...

Etter badet, og mens tante-gullet ble lagt, gikk jeg ned i lobbyen for å oppleve en gratis konsert. Ja... Det satt to stykker der da jeg kom, og jeg slo meg ned jeg også, da "artisten" ba meg om det. Hun spurte mye om hvor jeg kom fra, og hva jeg gjorde i Japan, og jeg var redd hun aldri skulle begynne å synge, sånn som hun pratet. Hun serverte visst også i baren, men det var ingen kunder akkurat da. Men jeg kunne saktens ha spart meg for engstelsen... 

Japanere er jo kjent for sin hang til karaoke, og dette var nok et tilfelle av en som hadde tatt steget videre, og nå kalte seg artist. Kvaliteten var ikke stjernemateriele for å si det sånn, men jeg har hørt værre. Jeg satt et kvarter, mens hun sang et par svisker, klappet høflig etter hver sang - og gikk deretter opp på rommet der gullet sov søtt, mens mammaen gikk og fikk sin dose fotmassasje.

Som jeg tidligere uttrykte, var den vestlige frokosten litt mer etter min morgenmage, og det var mer enn nok mat. Egg, bacon, brød, croisant, smør, salat, frukt - og kaffe! En god start på dagen, rett og slett.

Vi passet på å få enda en tur i onsen, før utsjekk, og deretter klatret vi ned trappene til stranden. Jeg badet nok en gang i stillehavsbølgene, jogget litt, og vi lekte på stranden i halvannen time - blant annet med Magic, en spretten liten multinasjonal Jack Rusell terrier, som elsket å leke og gjøre kunster med ballen sin.

Vi kjøpte billetter til et direktetog tilbake til Tokyo, og selv om det ikke var shinkansen, var det helt greit med "normal" norsk togstandard. Vel hjemme kunne jeg tømme sand ut av sko og bh, men først måtte tante bli med i parken.

Ikke hvis, men når jeg kommer tilbake til Japan, har jeg veldig lyst å legge inn noen flere dager på Shimoda Yamatokan. Det var akkurat dette vi var ute etter på denne turen: rolige dager, lite støy, god mat, herlig barnelatter, lyden av konstante urytmiske bølger mot stranda, jogge på stranda og bade i Stillehavet (for min del), samt litt sol på kroppen. Dessuten tror jeg egentlig denne søvnige byen har mer å by på om man bare kikker litt nøyere etter.

Girls night out

En treningskollega på Elixia i Kristiansand gjorde meg oppmerksom på at de har jazz-scenen "Blue Note" i Tokyo, og etter en alle tiders opplevelse på samme klubben i New York i fjor, fikk jeg lyst til å gjenta suksessen. Dermed gjorde jeg og søstra mi alvor av å kjøpe billetter - selv om ingen av oss hadde hørt om Avery Sunshine før. Vi konkluderte bare med at hun måtte være av ganske bra kvalitet siden hun fikk lov å spille der.

Så vi ristet penger ut av sparegrisen, dresset oss opp med høye heler, kjole og leppestift - og så bar det avgårde i taxi opp til Jazzklubben. 

Vi hadde valgt å gå på det første settet som startet klokka sju, sånn at vi kunne gå ut en tur etterpå. Det var ikke akkurat fullsatt der inne, men heller ikke glissent, og stemningen var god. Vi fikk bord helt inntil scenen, og bestilte hver vår drink. Det er en regel om at hver gjest minst må kjøpe minst en drink eller matbit, i tillegg til inngangsbiletten. Jeg kjørte safe med en Mojito, mens Grynets drink var både bedre, større og mer spennende.

Fra det øyeblikket Avery Sunshine entret scenen, steg stemningen, og hennes gospel-inspirerte soul brakte fra første øyeblikk solskinn inn i rommet. Bandet hennes var levende og inspirerte, og jeg opplevde at de trivdes godt sammen på scenen. Mot slutten av konserten var det helt tydelig at Avery og bandet kunne ha fortsatt ut i evigheten, men er det noe japanere er gode på, så er det å holde klokka. De fikk lov å komme opp for et ekstranummer, men så var det definitivt over. 

den!

Vi ble gjetet bort til kassa for betaling, og deretter ville de ha oss ut fortest mulig - for å gjøre klart til neste omgang. Søstra mi kom heldigvis på den brilliante idéen å gå på do før vi gikk videre, og det var flaks for oss. På vei ut igjen hadde Avery og bandet nemlig satt opp et bord, der hun solgte og signerte den siste skiva si. Jeg er vel av en utdøende rase som fortsatt liker å kjøpe cd'er og hele album, men jeg syns faktisk det er behagelig å sette på en cd, og så høre den tvers igjennom. Det har jeg også gjort noen ganger med Avery Sunshine, og jeg koser meg. Når sant skal sies hade jeg nok ikke gått inn i en platebutikk og lett etter denne plata, men det var likevel helt riktig å kjøpe 

Når vi først var to jenter på byen i Tokyo, fant vi ut at vi skulle slå litt på stortromma. Vi snakket om å gå og spise, men valget falt heller på Old Imperial Bar, en kjent "hangout" fra gamle dager. Det var gangske innlysende at dette ikke var et sted som hadde stor trafikk av damer uten følge, men vi valgte likevel å ta en drink, mens vi diskuterte kunsten på veggen, og smattet på drinker med navn som brakte tankene og praten hen på henfarne dager og keiserlige foreteelser.

Voksne damer (ja, vi må vel nesten innrømme at vi har kommet i den kategorien nå) holder visst ikke ut så lenge på byen, og etter én drink fant vi veien hjemmover. Men før jeg kunne finne senga var jeg veldig klar for en bit med mat, og søster Grynet ledet an til en kinarestaurant (jepp - de finnes overalt i verden). Bestillingen foregikk via en automat i inngangspartiet, og det går tålelig bra så lenge det er bilde av maten, og jeg fikk noe i gata stekte "dumplings". Forsøket på å bestille en øl gikk ikke like glatt, selv om den språk- (og tegn-) kyndige av oss traff på alkohol-tegnet. Ingen av oss hadde særlig lyst på sake, men heldigvis fikk vi byttet den i godt øl. 

Vi var nok i seng før midnatt, og det føltes helt greit - med tanke på at det var jobb for noen, og en reise i vente neste dag.

Ueno Zoo

Med sekkene pakket og vognen i beredskap, la tante ut på tur med tante-gullet. Vi tok Hibya line til Hibya og Chiyoda line til Nesu, så var det bare å følge skilt bort til Ueno Zoo.

Ikke før var vi innenfor porten, så kom de første spørsmålene om is, men vi klarte å vente til etter reptilene, lemurene og en tur rundt dammen. Og så fant tante-gullet likegodt en fin benk der vi kunne spise medbrakt matpakke (brød med leverpostei og med brunost og jordbærsyltetøy må vite), og da var isen plutselig glemt for en stakket stund, der vi koste oss i sol og fuglekvitter. 

Men en liten barnemage har god plass til en is også, og da blir verken sjiraffen, zebraen eller kenguru viktig. Men så kom vi til flodhestene, og da var det veldig gøy å se på når den badet. To av flodhestene var gigantiske, (mye større en den jeg så ved Lake Manyara, i Tanzania), mens pygme-flodhesten var sånn passe liten. 

Uansett tar det på å være liten på tur i dyrehaven, så tante-gullet sovnet i vogna etter isen og giraffen, så da trillet jeg videre opp mot panda-pagoden. Litt trilling utenom de mest bråkete områdene, og vips så tok hun seg en høneblund. Om de enn er nydelige ellers, så er de iallefall helt skjønne når de sover. Og tante kan sitte på en benk og bare se på.

Gullet våknet ved elefantene, og det var skikkelig koselige asiatiske elefanter, slik som jeg husker dem fra sirkus da jeg var liten. Isbjørnen var visstnok ganske skummel - selv om den lå utstrakt på ryggen og sov i varmen - og brunbjørnene fikk heller ikke mye cred. Da oterene derimot skulle få mat var gleden stor - både hos tante-gullet og hos oterne - så der ble vi stående lenge og vel. 

Litt yoghurt under et tre, ny dose med myggspray (utbrudd av dengue-feber i Tokyo), og det var snart på tide å gå hjem. Men først gikk vi opp til tigeren. Og det ble vill jubel da den begynte å gå fram og tilbake rett bak glasset der vi satt. Tror vi tilbrakte en halvtime der før hun motvillig ble med videre - til gorillaene. Og dermed sto vi der igjen. Den yngste gorillaen kom helt bort og la hånda mot glasset og tante-gullet la hånda på sin side. Så smilte de til hverandre, før gorillaungen løp og gjemte seg i armene til mammaen sin. Tante fikk seg også en god klem da.

Rett ved utgangen kom vi til de store pandaene. De var veldig mye større enn jeg hadde forestilt meg, men ellers så de ut akkurat som jeg trodde. De satt på hver sin plattform og gnagde på lange kvister med bambus. Det var lang kø for å få sett dem, så vi sto bare utenfor den ytterste ringen en liten,stund. 

Vi satte kursen mot utgangen og videre gikk vi til vi fant Uemo metro stasjon. Derfra kan man ta todet hele veien til Roppongi, og da er det bare en liten trilletur hjem. På Roppongi stasjon hadde vi en liten brødskivepause, mens vi drev med amatør train-spotting, og gullet hadde et anfall av latterkrampe. Derfra spaserte vi hjem hånd i hånd, og det syns tante var godt gjort av tre år gamle bein, etter så mye gåing i parken.

Tante har hatt en kjempekos dag, og det tror jeg faktisk tante-gullet har også!

Joggetur på egen hånd

Fjerde dagen i Tokyo, og jeg har just kommet inn fra en joggetur. Det er en tyfon på vei inn, så jeg tenkte det var best å få løpingen unnagjort før det blåser opp på ordentlig. 

Det som kom i forkant av tyfonen var derimot en dag med regn, og hovedtyngden kom tydeligvis ned i løpet av siste halvdel av joggeturen min. For sikkerhetsskyld hadde jeg løpt feil, og kommet på ville veier. Ikke sånn å forstå at jeg var "lost", for det skal nok litt mer til - jeg bare viste ikke helt hvor jeg var. Det er i utgangspunktet ikke noe problem her i Tokyo, for det er offentlige kart overalt med pil som viser "you are here". Dessuten kunne jeg jo bare snu og jogge tilbake, men jeg velger ofte an annen løsning - som å jogge i ring... 

Men altså så gikk regnbygene (godt gammeldags høstregn) over til å bli sommer-floing med motvind fra alle kanter. Da hadde jeg forlengst fylt skoene med vann fra en uventet dyp søledam, jakken hadde gitt opp å holde regnet ute, og lua fungerte mer som svamp enn noe annet. Så litt vann til fra oven gjorde liten forskjell. Skulle bare ønsket at jeg var utstyrt med vindusviskere når regnet står vannrett inn i ansiktet.

Kan vel si jeg observerte noen lett hevede øyenbryn der jeg kom "svømmende" opp trappene til terrassen på Roppongi Hills, og videre nedover. Spesielt siden jeg hadde et relativt stort glis om munnen - men japanere er vel så høflige at de ikke ville drømme om å kommentere det. Jeg mistenker likevel at enkelte fra politikorpset som sto plassert ute i regnet utenfor diverse ambasader i nærområdet hadde meg godt kategorisert i klassen "vestlig raring" - der jeg løp rundt i regnet helt frivillig - mens de måtte stå der og se staute ut enten det bøttet ned eller ikke.

Noe av grunnen til dette gliset var selvsagt at jeg igjen følte meg på kjente trakter, og ikke lenger trengte å tenke på hvor "hjemme" var, - men også fordi jeg blir lettere euforisk av å løpe i regn, spesielt når det faller så mye ned at det regner oppover igjen, og gater blir til elver og åpne plasser til grunne innsjøer. Selv om jeg er så våt at jeg likegodt kunne ha badet med klærne på. Fantastisk følelse!

Vel tilbake var jeg altså så grundig gjennomvåt at jeg valgte å bruke tid på å vri opp jakke, genser,  bukseben, lue og sokker, samt tømme joggeskoeneskoene i avløpet i garasjen før jeg gikk opp i leiligheten. Følte meg egentlig ferdig dusjet, men det var likevel godt med litt såpe og varmt vann før jeg tok på meg tørre klær. 

Nå kan tyfonen bare komme...

Til Tokyo

Det er høstferie, det er onsdag, og jeg skal på tur ut i verden. Avstanden fra Kristiansand og til målet mitt; Tokyo, er 8672 km i luftlinje, og tidsforskjellen nå på "sommertid" er 7 timer. Jeg flyr via København, så reisetiden fra "dør-til-dør" er på drøye 14 timer. Altså kommer jeg ikke fram før det er blitt torsdag.

Tokyo het tidligere Edo (江戸), og var opprinnelig en liten fiskerlandsby, men det var før i 1868, da keiseren bestemte seg for å flytte den formelle hovedstaden fra Kyoto (betyr "vestlige hovedstad" 京都). Byen fikk da naturlig nok navnet Tokyo, som betyr "østlige hovedstad" 東京. Man trenger ikke gjøre det vanskelig! 

Dagens etymologiske leksjon: Beijing (北京) betyr "nordlige hovedstad" og Nanjing (南京) "sørlige hovedstad" i Kina. Den observante leser har har nå lagt merke til at tegnet for hovedstad (京) er det samme både på kinesisk og på japansk.

Flyturen var som flyturer flest; litt ymse å si om maten (men jeg spiste den opp), dårlig søvn i et trangt flysete, elendig underholdning på en mer som ødelagt sete-skjerm, men heldigvis svært lite turbulens eller barneskrik. Jeg leser litt, sover litt, snackser litt, og strekker på beina med jevne mellomrom i midtgangen. Men jeg må få si det at det virkelig er på tide at SAS oppgraderer en del av flyene sine. Seriøst! Og en ordentlig vask hadde heller ikke gjort noe - nedi sprekker og sømmer er det skikkelig møkkete! Underholdnings-anlegget er generelt så dårlig, og ligger langt bak det andre flyselskaper tilbyr, så her trenger SAS også å skjerpe seg. Spesielt på langrutene. - Så var det sagt!

På Narita-flyplassen gikk alt som smør gjennom en pastamaskin, og jeg var ferdig med både passkontroll og toll før jeg rakk å si Toyota. Jeg kom meg på første "airport limousin" (flybuss) til ANA InterContinental (hotell) så lett som bare det, og da er jeg jo nesten framme. Bare en taxitur som gjenstår... Og en taxisjåfør som ikke snakker et ord engelsk. Etter litt fram og tilbake med telefoner og sånt, så forstår han endelig hvor jeg vil at han skal kjøre, og da suser vi rett på med en gang. Kunne kanskje ha fortalt ham veien med å si høyre og venstre, for egentlig er ikke Tokyo særlig komplisert (alt er relativt), med unntak av at språket er stort sett uforståelig, og at de kjører på feil side av veien... Og for de nysgjerrige så heter det henholdsvis Kenri (権利) /Hidari (左)

Jeg kan også telle til ti (karate-japansk)
Og så var jeg framme...

Annerledes Fjell-liv

Høsten kom brått i Kristiansand. En lang og deilig sommer gikk resolutt over i høst - nesten over natta. Det er ikke så kaldt, men regnet høljer, kjellere oversvømmes og "alt er ikke bare vått - det er dessuten fullstendig meningsløst". Neida! Det er helt sikkert en mening med det, selv om den ikke er så tydelig alltid.

Uansett - jeg er på vei til et annet sted. Det kan hende det regner der også, men det kan også hende at det blir fint likevel.

Jeg skal opp i fjellet. Den norske fjellheimen. Lyng, myr, fiskevann, svaberg, tregrense - kjerreveier, stier og busk. Det er tid for rypejakt, sauesanking, bærplukking, fiske og fjell-liv. Men ikke helt. Jeg skal ikke gjøre noen av delene, eller i alle fall i svært liten grad. Men jeg skal likevel ikle meg turtøy - ull innerst, mellomplagg og yttertøy, støvler eller fjellsko, og evt regntøy - og pakke sekk med ekstra genser, lue, votter og hals, tørre sokker, termos og matpakke, og annet "just in case" utstyr.

Så skal jeg ut i skauen. Og "gå meg bort"! Jepp! Jeg er ekspert på å bli savnet, på å "skade" meg - og på å bli funnet av kjekke folk fra Røde Kors. Markør heter det, og jeg er en av de heldige som får lov til å være med år etter år på dette.

Det er tid for å trene de beste folkene i Norge til å bli enda bedre på det vi kan best - søk og redning. Eller SAR som det heter på nynorsk (search and rescue). Dette er kurset for de som skal lede slike operasjoner fra Røde Kors sin side rundt om i Norge, ASOR for inkluderte. Dette kurset har vært en årlig hendelse i mer enn 20 år, og kurset har vært under stadig utvikling. Det siste året har kurset gjennomgått en stor og merkbar revidering i regi av Ressursgruppe Ettersøkning, i tråd med nye metoder for å lete etter "nåla i høystakken".

Å være markør er en veldig interessant, variert, givende og tildels krevende oppgave. Man skal forstå spillet, kjenne målet med øvelsen, kunne improvisere i forhold til hvordan øvelsen utvikler seg, og behandlingen som blir gitt ved funn. En god markør gjør øvelsen mer realistisk, og dermed øker muligheten til et bedre læringsutbytte. Som markør må man også vite å begrense seg, slik at man ikke blir overivrig og dermed overspiller. Det er altså ikke så enkelt som bare å ligge der å se syk ut - en god markør har laget seg en historie, og lever seg inn i den rollen han eller hun spiller. Noen er naturtalenter, og kan spille hva som helst, mens for de fleste trenges det øvelse og utvikling.

Dette er det jeg skal bruke uka på, og nå gleder jeg meg. Til å kaste sekken på ryggen og gå på tur i den norske fjellheimen, gjemme meg for søkshunder, politi og de som leter (så de ikke finner meg for fort), leve meg inn i mange forskjellige roller, ligge ute både tidlig og seint, spise varm suppe fra kopp, og kald brødskive med leverpostei.

Å være i naturen gjør livet spennende. Selv når jeg fryser. Men det har jeg ikke tenkt å gjøre...

En kopp med kaffe

Skuldrene senker seg og jeg kjenner at balansen er på vei til å gjenopprettes, allerede i det øyeblikket jeg kommer inn glassdøra. Lukten av nykværnet kaffe har den effekten på meg. Jeg kan glemme alle bekymringer et lite øyeblikk, og bare være tilstede her og nå.

Den alltid hyggelige betjeningen hilser gjenkjennende, og det er vel ikke så rart, tatt i betraktning at jeg har vært fast gjest her mange ganger i uken siden åpningen. Jeg vet navnet på de fleste bak disken, og kanskje vet noen av dem også mitt, men det tilgir jeg dem om de ikke gjør. Noen ganger prater vi lenge om mangt og meget, andre ganger er dreier samtalen seg kun om hva jeg vil ha i koppen. De fleste vet hvilken kaffedrikk jeg foretrekker, og hvilken kaffetype jeg vil ha. Jeg er også på hils med andre stamkunder, og jeg har møtt folk her som jeg senere har blitt bedre kjent med.

I dag er det en passe travel dag. Stort sett er det en eller to i kø foran disken, av og til bygger det seg opp meg unge jenter som skal ha frappecino, men akkurat nå er det et pustehull. Det er dager jeg har sittet her lenge - mest tidlig på morgenen - der jeg har hatt hele stedet for meg selv, og andre dager da det har vært så mye støy her inne at det har vært umulig å tenke.

Jeg drikker min kaffe latte og ser på folk. Nyter livet. Tenker på hvilken kurv som passer best i reolen på verandaen, og på om jeg skal kjøpe meg en ny dagstursekk. Ikke noe viktig altså. Dette er en liten boble, en oase, og ingen krever at jeg skal ta viktige beslutninger eller planlegge store ting. Det har selvsagt skjedd at det er nettopp her jeg har tatt viktige beslutninger, funnet løsninger, eller fått planer til å falle på plass. Det tror jeg kommer av at nettopp her trenger jeg ikke det. Og når skuldrene senkes og presset letter et øyeblikk - det er da man får til å strekke seg det lille ekstra.

Sola skinner og jeg er på vei videre. Man kan jo tross alt ikke tilbringe hele dagen i en boble heller. Men det er helt på sin plass å ha et sted som dette å trekke seg tilbake på, når støyen fra omverdenen blir litt overveldende. Jeg kaller det hurtiglading. Og nå har jeg ladet opp.

En sommerdag i Juli

Det er søndag og det er sommer, ferien er over for min del, men i dag har jeg fri. Jeg har sovet lenge, og i natt måtte jeg bruke et futig håndkle som dyne fordi det var så varmt.

Nå sitter jeg på verandaen i day-bed'en min, med en kopp kaffe fra nespressomaskinen,  mens de første regndråpene faller bratt nedover. Tordenen ruller i fjellene, skjønt fjell og fjell, det er vel egentlig ikke så mye av det her omkring.

Blink - 1 - 2 - 3 - BRAK! Det var ganske nærme! Katta hopper sidelengs fra liggende positur, og nakkepelsen reiser seg. Hun er ikke så glad i tordenvær, pusen min, og kommer og vil ligge på fanget. Det er ikke helt enkelt å kose med katten og skrive samtidig, men vi får da til et slags sampill, pus og jeg. Vel, i alle fall til hun misfornøyd setter klørne i låret mitt for å få litt oppmerksomhet...

Jeg liker egentlig tordenvær ganske godt - særlig når jeg kan sitte godt plassert, tørt og varmt her på terrassen min. Så lenge jeg ikke står under det eneste treet midt ute på prærien når det setter i gang føler jeg meg ikke spesielt engstelig - selv om det braker og og rister rundt meg. Og etterpå blie lufta liksom friskere og kanskje noen grader kjørligere. Det hadde faktisk ikke gjort noe...

Har hatt noen fantastiske torden-/tornado-opplevelser over i USA, og lite kan måle seg med et skikkelig tordenvær over prærien i Midt-Vesten. Jeg så for eksempel  filmen "Jurassic Park" på drive-in kino i Minnesota, med et ekte tordenvær som bakteppe for lærretet, og vindusviskerne på full speed for å se noe som helst. Kan spesielt huske scenen der T-Rex kommer og banker på bilruta... Mulig noen av oss hylte bittelitt akkurat da.

Eller da jeg hadde kjørt fra en tornado/haglestorm i Wisconsin, og akkurat rakk tilbake til Bed&Breakfast stedet James Mulney Inn i Stillwater, MN, før regnet begynte å skylle ned. Verten kom løpende ut til meg med papaply da jeg parkerte bilen, og han var oppriktig glad for å ha meg trygt tilbake. Så satte alle gjestene seg på den overbygde terrassen, der vi fikk servert hjemmelaget vin og en mengde gode historier, mens vi skålte til hvert tordenbrak over prærien.

Men nå sitter jeg her på min egen terrasse, regnet har gitt seg for øyeblikket, men jeg kan fremdeles høre svake tordenskrall i det fjerne. Er de på vei hit er vekk? Har på en måte en avtale med sjøen om et bad, men jeg tror jeg venter til det ikke lyner rundt meg. Om det plaskregner gjør det ingenting - da kjennes vannet bare enda varmere.

Jeg har satt på en CD med lett sommer-jazz, og det er helt perfekt bakgrunn når jeg sitter her komfortabelt med kaffe og i-pad. Det dufter svakt av mynte fra blomsterkassa i hjørnet, og flere tomater ser ut til å være ferdig til plukking innen middag.

Jeg har stadig mange planer for fridagene mine, men det er absolutt ikke helt feil å sitte helt avslappet her, akkurat nå. Kanskje hente boka jeg holder på med ("Hulder" av Tonje Tornes), og bare drømme meg bort litt til sola titter fram igjen. Ja det tror jeg jeg skal gjøre!

Ferie

Denne skrev jeg for en stund siden, men glemte å poste den! Men jeg syns den fortjener å stå her uansett.



Ferie
Ordet lyder som musikk! Jeg hører lyden av bølgeskvulp og svake måkeskrik. Jeg ser ser en knall blå himmel som speiler seg i vannet, en båt i full fres utover fjorden, og glade mennesker i lett sommertøy. Nyklippet gress og sommerblomstene langs veien gir en sødmefylt duft, og en fjern lukt av grillkull og litt for mye tennvæske når også neseborene mine. Jeg kjenner sommersmaker som kald øl, vannmelon, iskrem, og jeg får vann i munnen når jeg tenker på alt som er godt om sommeren. Sola varmer huden min, kroppen slapper av, og jeg er klar - for ferie!

I virkeligheten sitter jeg på flybussen, der suset av airconditionen er den mest fremtredende lyden, bare avbrutt av stemmer fra de andre passasjerene. Jeg har verken is eller øl, og den mest fremtredende lukten akkurat nå er eksos.

Men jeg er fortsatt avslappet, sola varmer gjennom bussvinduet og jeg kjenner gleden over å være på vei igjen. 33 dager til neste gang jeg må møte på jobb. Litt planer og litt impuls. Sol, regn, vind, stille, ro, aktivitet, selskap av venner og frihet alene.

Først blir det midtsommar-feiring i vakre Vaxholm, senere en tur til Namsos, men ellers håper jeg på en varm og nydelig sommer på Sørlandet.

Dette er første dag i rekken av mange gode dager. Jeg nyter!

Diva Collection

Jeg har lest om det på nettet, i bøker - og i ukeblader. Om drømmer som blir virkelige. Noen ganger skjer det faktisk. Altså, da mener jeg i den virkeligheten som jeg omgir meg med, og det handler om noen jeg kjenner.

De fleste av oss har ganske sikkert mange drømmer, noen realistiske og noen kanskje temmelig urealistiske. Noen har blitt forkastet fordi de er utgått på dato, eller utgått på viktighet. Noen drømmer krever mye innsats å få til, og har blitt lagt til side av praktiske eller kanskje økonomiske grunner. Så er det noen som ligger der - nedstøvet, javel - men veldig fine, fantatiske, og glitrende under overflaten. De er kanskje litt rue i kanten, litt uformelige og uferdige, slik at det ikke er helt lett å se hva de kan bli til.

Jeg har ei venninne som gjorde noe med det. Plukket drømmen ned fra hylla, blåste støvet av den, vasket av de værste flekkene, formet den til noe, pusset på den og fikk den til å skinne - og så gjorde hun drømmen om til en realitet - til glede for alle som fikk være tilstede!

Jeg trodde jeg hadde en viss ide om hva det var som skulle skje da jeg reiste inn til Oslo i 40 års dag - selv om detaljene var noe uklare - men jeg hadde virkelig ikke peiling. Da jeg kom hjem til Monica tidlig på dagen begynte jeg å ane konturene av en 40 års-feiring utenom det vanlige, men jeg var på ingen måte forberedt på innholdet - langt mindre på resultatet. Hun hadde altså leid en scene med lys og lyd (til om med med bar), og satt sammen et herlig show med høy kvalitet. Flott scene, herlige musikere, flinke teknikere på lys og lyd, dansere, og to utrolig skjønne konfransierer som sydde det hele sammen på en flott måte.

Og så hovedpersonen: Monica! Min fantastiske venninne som jeg er så glad i. Så talentfull og morsom, ja rett og slett herlig! Jeg visste jo fra før at hun er alt dette, men at hun kunne synge også, det kom litt dott på. Og da mener jeg SYNGE! "Blown Away" er et utrykk som faktisk ikke dekker det jeg følte etter at Monica hadde stått på scenen i mindre enn to minutter på Belleville. Låtene kom som perler på en snor, og det var virkelig en herlig blanding fra mange sjangre. Noen av låtene har hun skrevet selv, og de tekstene traff meg virkelig hjemme.
Og så må jeg ikke glemme Diva'ene! Monica's glitrende, fantistiske, glamorøse og gjennomførte alter egoer. Damer med stor D. Gid de lenge, lenge leve må! Det beste - og viktigste - var å se hvordan hun virkelig koste seg der på scenen. Jeg tror ikke det bare var publikum som ville ha mer da det nærmet seg slutten på showet.

For en fantastisk gave å gi seg selv (og alle oss som fikk være tilstede). Sette opp sitt helt eget show, og invitere alle sine venner til en uforglemmelig aften. Hun tok den store drømmen ned fra hylla den lå og samlet støv på, pusset på den, gjort det som måtte til for at den skulle bli virkelig, og gjennomført det! Og hvilken suksess! Inni meg applauderer jeg fortsatt. Jeg håper virkelig at dette er bare begynnelsen, og at jeg kan få følge med i fortsettelsen. Jeg er så utrolig glad for at jeg dro, og for at jeg fikk oppleve dette her sammen med kjente og ukjente.

Nå kjenner jeg ei som virkelig har gjort det - og som har inspirert meg til å ta en ny titt på drømmene oppe på hylla mi.

1. Påskedag

Det er måkeskrik i luften over meg, og i et tre i nærheten sitter det en kråke som høres ut som om den har slått seg "kao-kau-kau-kao". En svarttrost synger i et tre på andre siden av vannet, og et jevnt kvitter av menneskestemmer og barnelatter strømmer fra alle kanter rundt vannet.

Jeg ligger med lukkede øyne på et svaberg på ei lita øy i 3.Stampe, og hører på verden rundt meg. Det er varmt i sola - uansett om en liten bris i lufta gjør det nødvendig med ulltrøye - og selv gjennom lukkede øyne kan jeg fornemme den klare sola og den knall blå himmelen.

Det skvulper i vannet rett ved siden av der jeg ligger, og to andestemmer kvakker lavt sammen. De fører tydeligvis en samtale, der den ene spør og den andre svarer. Jeg gløtter på øynene, og myser i det sterke lyset; - der er de, knapt en meter unna, og jeg kunne nesten tatt på dem om jeg strakk ut armen. Men jeg blir liggende helt stille. Endene svømmer videre, og jeg bare slapper av og soler nesen, og kjenner etter at jeg har fri og har lov.

Et skikkelig plask og et høyt hyl - og årets første bad kan noteres. Nei, det er ikke meg som har blitt "tokig", men noen jenter som sikkert er halvparten så gammel som meg, som har inntatt brygga på andre siden av vannet. De plasker og skråler, og hyler i skrekkblandet fryd.

Jeg setter meg opp, og fyller koppen med kaffe fra termosen. Sekken legges som støtte i ryggen, og jeg sparker av meg skoene. Knekkebrød-lunch i den ene hånda, årets påskekrim i den andre, og jeg er klar for noen timer med lat påskestemning. Måkene fortsetter å skravle, endene svømmer rundt og ser uskyldige ut, voksne og barn kommer og går, med og uten hunder, barnevogner, stokk, eller grillutstyr. Jeg vender side etter side i boken, og en time har passert mens jeg har vært en "tur" i Venezia.

Noen begynner plutselig å kaste grillpølser til måkene, og det blir et leven uten like rundt meg. Jeg tar det som et signal på at det er på tide å pakke sammen. Sola varmer fortsatt, men det er uansett tid for å komme seg hjem til middag. Jeg satser på at dette er en forsmak på sommeren!

Fra et flysete

Det lønner seg å løfte blikket og se ut av flyvinduet om det er klarvær. Sitter med kaffe og min herlige bok, da jeg kommer til å kaste et blikk ut av vinduet til høyre, dvs østover. Jeg kan nesten ikke tro det, men for første gang kan jeg med egne øyne se Venezia. Må sjekke med flyvertinnen om det er riktig - og hun må igjen spørre kapteinen - men jeg har rett. Jeg klistrer ommentrent nesen til vinduet for å se mest mulig - lengst mulig. Venezia og jeg har noe på gang. Jeg har visst det lenge, og nå er jeg helt sikker. Vi skal snart treffes.

Og alpene i sol; for et herlig syn! Snøen som glitrer på fjelltoppene, en skydott her og der, og de grønne dalene i bunnen, der våren er godt i gang, og klatrer seg høyere opp for hver dag. Da jeg var liten hadde jeg så utrolig lyst til å sove på loftet i en liten alpe-hytte, akkurat som Heidi gjorde. Faktisk har jeg fortsatt lyst til det, og til å løpe rundt i en blomstereng på våren, høyt oppe i fjellene, der gresset er grønt, men snøen ikke så langt unna. Noen kjekke geiter, og et dusin kaklende høner ville vært helt naturlige på tunet. Geiter er faktisk ganske allrighte dyr!

Nå drømmer jeg meg bort igjen. Og hvorfor ikke? Det er jo som å få dobbelt betaling! Jeg er ganske god til å drømme - til å se for meg steder og mennesker, og kjenne på hvordan det er der. Selv om jeg altså ikke er der. Når jeg ikke er der, er jeg likevel der - på en måte. Med utrolig klare bilder på netthinna. Jeg kan til og med kjenne smaker og lukter, sola mot ansiktet, regndråper mot kinnet, når jeg dagdrømmer meg på dette viset.

Nesten hver gang jeg ser et fly i lufta over meg, tar jeg meg i å undres hvor det skal og hvorfor jeg ikke er med. Og det handler ikke omå lengte bort hjemmefra. Selv om jeg ganske ofte - men langtfra alltid - opplever selve reisen som et merkelig vakum. Men noen ganger ser jeg jo ut av flyvinduet og drømmer meg bort...

Å, jeg er SÅ klar for flere eventyr!

Hjemreise

Våkner sånn passe opplagt klokka halv sju, og er førstemann nede i matsalen. Er egentlig klar for utsjekk, så jeg får den søte, eldre nonnen i resepsjonen til å bestille taxi til Termini. Orker ikke tanken på taxi helt til Fiumicino, i morgentrafikk.

"Typisk-loven" slår til når jeg kommer til stasjonen; jeg ser flytoget rulle sakte ut fra plattformen akkurat i det jeg kommer til sporet. Da er det bare å vente en halvtime, ta en siste espresso i Roma, og så sørge for å rekke neste tog...

Her på Termini kryr det av lommetyver og andre kjeltringer, og jeg er i høy beredskap. Ikke det at jeg har så masse av verdi på meg, men man vet aldri hva de går etter. Sikker på at blonde damer med to kofferter er et typisk mål. Særlig de som roter i veska etter penger og leppestift. Ikke meg med andre ord ;-) Nå kommer heldigvis toget, og jeg kan sette meg ned i relativ sikkerhet.

Det er selfølgelig trist å forlate Roma, men jeg sitter igjen med et relativt godt inntrykk av byen. På en skala fra 1-10 vil jeg si en god sjuer! Det beste er at jeg har lært litt om Roma, funnet ut hva som er hvor, funnet noen gode spisesteder, fått sol og varme, sovet godt og opplevd Italia. Luringer er det dessverre overalt, og i alle forkledninger (fra politi til tigger), men jeg vil påstå at jeg har klart meg greit der også. Jeg har betalt alt fra 2 til 8 euro for en dobbel espresso, og den ekle lunchen ved Trevi-fontenen prøver jeg å glemme, men jeg er ellers relativt våken for lureri, sjarmeri, og andre triks.

Fra togvinduet ser jeg en mørkegrå sky som legger seg over byen, og jeg tror det er tryggest for alle - romere så vel som turister - å ha en papaply i nærheten i dag. Men det er sprekker i skylaget lenger sør, så det er vel sånn som det pleier her - det går over!

Flyplassen er helt grei, og jeg kommer dit jeg skal i tide. Puh! Enkelte flyplasser er jo helt umulige å finne fram på (Charles De Goulle), security alltid har håpløse køer (USA på generell basis), eller det er milevis å gå (Shiphol), men her er det godt organisert og godt skiltet, så jeg er fremme med gaten på no time.

Takk for nå Roma, jeg kjenner på meg at jeg kommer tilbake en gang! Og jeg husket å kaste en mynt i Trevi-fontenen, så da er jeg på den sikre siden...

Tirsdag - og snart er det over

Beina mine føles som tømmerstokker når jeg våkner. De kjenner seg ikke klare for en ny dag på stein, men her er det heldigvis ikke de som får bestemme hva jeg skal bruke dagen til. Så jeg svinger dem ut av sengen og later som om jeg ikke hører gnålet når de treffer golvet.

Javel, da var det bare å bite tennene sammen og stålsette seg for nok en dag i kø... Jeg strener målbevisst mot Colosseum, åler meg gjennom mengden av ster som kakler værre en høner med mikkel rev på ferde, avfeier kjøp av både det ene og det andre - og finner at køen til billettluken er uforskammet kort! O jubel! Bestemmer meg for at Colosseum er verdt en guidet tur, og kjøper dette samtidig med billetten, i den offisielle billettluken. Ikke noen semirespektable luringer flere ganger her, nei!

Guidingen skal ikke starte før om drøye tre timer, så da tar jeg for meg Foro Romano og Palatino fram til da. Sola står høyt på himmelen, varmen er upaklagelig - ennå - og det er ennå ikke overveldende mange skoleklasser som klynger seg akkurat der det er smalest å passere (dvs. "umulig"). Jeg får forresten med meg et par interresante fremføringer om flere "points of interest" underveis, da dette tydeligvis er noe som er svært populært blant elevgruppene. Hver av elevene har forberedt noe om det vi ser, og de framfører dette for de andre - og for sniklyttere som meg. De fleste er på italiensk, og jeg lytter mer for italiensken enn for fakta, men noen framføres også på mer eller mindre stotrende engelsk.

Det er etterhvert veldig varmt i sola, og jeg går og går. Det er mye å se på, ikke minst de antikke ruinene. Her har keisere, lærde og vanlige folk levd og dødd; bygget, revet og resturert, handlet og undervist.

Må le litt for meg selv når jeg observerer disse gruppene med en duracelldrevet guide i spissen, komme pustende og pesende opp trapper, bakker, og gjennom buer, som om de var på vei til retterstedet. Ingen av dem ser serlig glade og fornøyde ut, noen ser ut som om de burde tatt mer blodtrykksmedisin, og de fleste ser ut som om de heller ville ha sittet komfortabelt i en plaststol på en liten fortausresturant, med en Prosecco eller en Espresso framfor seg, og heller bare sett på livet. Nettopp en god grunn til å ikke melde seg på pakketur... Men for all del - hvis det er det som skal til...

Guiden vår i Colosseum snakker heldigvis brukbart engelsk, men med ganske tung aksent. Jeg skjønner snart at dette nok var verd de ekstra 9€ jeg måte ut med. Vi får tilgang til deler av tribunen nesten alene, vi kommer ned i kjelleren, og vi kommer helt opp i høyden. I tillegg får vi selvsagt tilgang til alt det de andre turistene får. Guiden er helt grei, hun kan tydelig masse, og kan svare på spørsmål fra gruppen. Men innimellom gripes også jeg av gruppe-på-tur-syndromet, og slutter å høre etter.  Jeg syns nesten det mest morsomme med hele turen er da det kommer en katt balanserende på ruinene av det som var under arenaen. Er det muligens en etterkommer av tigrene eller løvene som sloss for livet her antikken?

En drøy halvannen time oppholder jeg meg i Colosseum, men da kjennes det nesten som om noen har støpt om sandalene mine i bly, og jeg innser at det beste nok er å sikte mot hotellet. Jeg bestemmer meg for å ta spasserturen på 700 meter ettappevis, og velger i første omgang bare å gå opp en trapp over metrostasjonen. Der finner jeg en kafé som serverer risotto til lunch, og om den ikke er direkte smakløs, så er det heller ikke mer enn det må være. Men den ligger vel for nærme Colosseum, selv om jeg ikke syns det burde være noen unnskyldning for å ikke ha god mat. Jeg får i alle fall sitte der i sola, med utsikt i noen busker og stilaset rundt Colosseum...

Neste stopp hotellet der jeg får beina opp i senga, etter litt tøyeøvelser. Holder nesten på å sovne der jeg sitter på senga, og innser at dette ikke er noe blivende sted om jeg skal få meg noe middag i dag.

Jeg har sett meg ut en resturant som jeg har lyst til å besøke, men jeg har ikke fått sjekket prisnivået der... Mistenker at prisene ikke er for trange budsjett i alle fall. I tillegg kjenner jeg på meg at en viss stil er påkrevet i antrekket, og at mine jeans ikke passer helt inn. En annen sak er at jeg kanske ikke har lyst til å gå der alene. Det er liksom greit på et helt vanlig sted å sitte alene og spise, og lese i en bok, men det tar seg muligens ikke helt ut på en Michelin Guide resturant...

Ute på Isola Tiberina, midt mellom sykehuset og noe jeg tror er politistasjonen, finner jeg en liten bar der jeg setter meg med et glass Prosecco, og komplimentære snacks. Sola kommer snart til å forsvinne bak bygningen, men det en varmt og lunt her enn så lenge. På nabobordet snakkes det norsk, men jeg later som om jeg ikke er "en av dem". Servitøren spør om jeg skriver, og jeg nikker og prøver å komme på hva dagbok kan hete på italiensk. Vil ikke bruke ordet "blogg", da det kanskje er litt belastende. Jeg lurer på om alle tror jeg skriver annmeldelser av resturanter og barer, når jeg sitter slik og hamrer på denne pad'en? Hvilket de på en måte har litt rett i... Så lenge det gjør at folk er hyggelige og smilende - og naturlige - så er det greit - der er ikke meningen å sette noen i forlegenhet, eller å oppnå noe ekstra.

Jeg trasker videre til Trastevere, og svinger en runde rundt i området, før jeg bestemmer meg for at jeg ikke er i humør for Michelin, men heller for en god gammeldags Pizza-restaurant. "Papa Re" virker som et koselig sted, og til min glede er pizza'en helt fortreffelig, med tynn, sprø bunn og god smak. Undrer meg litt på at det er et speilegg i midten av pizzaen, men det er ikke avskrekkende det heller. Og regningen! Forrett, Pizza, vin og vann: 13€. Synd jeg ikke er SÅ glad i pizza, for dette var en sann glede!

Nei - verken beina mine eller jeg er klar for noe videre utskeielser på byen i kveld heller, og jeg legger veien over Capitol, en route mot hjemmet mitt. Og der står ulvinnen med Romulus og Remus! Muligens en kopi - det er i alle fall noe sånt en eldre dame (pent kledt) mer eller mindre skriker til meg på italiensk, mens hun veiver med armene - og nok en gang undrer jeg meg over at den er så mye mindre enn jeg hadde trodd.

Jeg skynder meg å pakke kofferten, for jeg vil så gjerne lese litt på senga før jeg sovner - men det blir lite med lesing... Sovner nesten før jeg får trukket teppet over meg, og boka faller med et klask på gulvet. Jaja, i morgen kan jeg lese videre, da er jeg jo på reise...

Mandag

Mandag

Nå står jeg i kø, igjen! Mange som vil selge meg billetter for å slippe køen, men jeg syns noe av sjarmen er å stå her sammen med de andre. Dessuten går det stadig framover, og alle er glade og fornøyde. Vi skal jo tross alt inn i Vatikan-museet og det Sixtinske kapell. Sola varmer godt i nakken akkurat nå, og jeg føler meg smart som har husket solkrem. Om litt svinger vi rundt hjørnet og inn i skyggen, men da er det likevel på tide å ta på seg en mer anstendig topp/jakke. Kan ikke gå inn her uten å dekke til skuldrene i det minste.

Etter en halvtime her har jeg plutselig likevel fått nok, og lar jeg meg lure ut på et "skippe køen"-eventyr... Hvor mye hjelp det er i det er veldig uklart, og jeg kommer ikke til å anbefale selskapet som "hjalp" meg. Etter nesten en time til i kø er jeg endelig inne, og det damper fremdeles ut av ørene når jeg tenker på hva jeg har lyst til å si om det opplegget. Så et råd til alle som har lyst til å gjøre dette etter meg: bestill billetter på internett på forhånd (husk å ha med deg bank-id, eller ha den på mobilen), om du ikke har lyst å stå to timer i kø. Ikke la deg lure når du først har bestemt deg for å stå i kø, det er bortkastet tid, penger og energi!

Når jeg klarer å få humøret under kokepunktet, og samler meg nok til å kjøle meg med litt kaldt vann i ansiktet, er jeg klar for et av verdens mest utrolige museer. Her er mye mer enn en voksen anakonda kan fordøye i en jafs, og "heldigvis" er jeg nok temmelig lik de fleste andre turistene som bare skummer av det "viktigste". Skulle virkelig likt å virkelig kunne noe om kunsten, og vite av noen "hemmeligheter". Så kunne jeg gått rundt med et lurt smil, mens jeg tenkte på en skatt.

Som sagt får jeg med meg høydepunktene; jeg leser dem stikkordsvis i reisehåndboken, og leser på en og annen plakat rundt forbi - og jeg sniklytter til de guidede gruppene som passerer. Ser for meg en privatguidet tur her med Neal Caffery (aka Matt Bomer) og Mozzie (aka Willie Garson), og selvfølgelig med Peter Burke (Tim DeKay) og FBI hakk i hel. Oh joy!

Svett, varm og tørst kommer jeg meg endelig ut i hagen, og litt skuffet over skapelses-frisen til Leonardo Da Vinci i det sixtinske kapell (trodde virkelig at den var større) setter jeg meg på en benk i sola og skriver postkort. Håper de som får dem blir glade!

Cola, vann (i omvendt rekkefølge), og en brukbar lunch senere, trasker jeg nok en gang over broen fra Engelsborg og inn til Centro. Sniker meg nesten usett inn på Piazza Navona langs Via dei Coronari (som jeg oversetter med hjerteveien - kan kanskje også bety kroningsveien - eller muligens rosenkransveien), - før jeg snubler (bokstavelig talt) i en tigger, og skynder meg å finne en stol jeg kan sitte på før jeg gjør mer ugagn. Tilfeldigvis er denne stolen ved et bord på den eldste resturanten på Piazza Navona, og tilfeldigvis er den rett i sola. Det er muligens også den dyreste stolen jeg finner, med en prislapp på 7€ for en cappucino og noe som likner en kake, men her koster det å være "kar".

Jeg soffer rundt og ser på maleriene som selges på plassen, mens sola er iferd med å krabbe ned bak hustakene. Finner ett (men det er alltid flere som er like) som er litt utenom de typiske Roma-maleriene. Kjenner at jeg har ganske lyst på det. Ulempen er at det nok er for stort for kofferten min. Og kanskje litt dyrt. Tør ikke engang å spørre om prisen, og jeg har uansett ikke kontanter nok i lomma, men jeg tenker på det lenge etter at jeg har forlatt plassen med kurs for hotellet.

Middagen blir for andre gang på Melo, og det er nesten like bra som sist. Mindre folk, noe lavere stemning, men maten er fortsatt god. Og velkomsten er over all måte! Eieren har muligens mistet noen klinkekuler (forholdsvis dement på norsk), og holdes klokelig lengst mulig vekk fra gjestene, - men han rekker å møte meg i døren med kyss og klemmer som en gammel bekjent, og smetter i å snakke siciliansk med meg. Jeg syns egentlig det er litt søtt. På samme måte ønsker han meg god natt, og nå som kelneren nesten har klart å sjenke meg full (vin og limonciella), må jeg virkelig hente styrke for å komme meg løs og ut døra.

Heldigvis er det ikke langt å spassere hjem, og jeg kjenner veien godt, men for sikkerhets skyld tar jeg meg en liten hvil ved fontenen utenfor hotellet, før jeg stabler med inn til nonnene, og sengen min.

Søndag

Søndag

I går ble en sånn typisk turist dag, hvor jeg ble sliten i beina og tung i hodet. Derfor har jeg det litt roligere i dag, med en lang frokost, men er likevel på vei klokka 9:20. Målet i dag er Petersplassen og Peterskirken. Som vel passer seg på en søndag.

Så raskt det lar seg gjøre i sandaler, labber jeg avgårde fra Monti (området der jeg bor) i retning Vatikanstaten. Jo nærmere jeg kommer målet jo mer går det opp for meg at det er flere som har hatt den samme ideen da de våknet i morges. Et par andre der, ja. Etter å ha brukt litt tid på å ta "selfie's", og på å finne ut hvor køen egentlig starter, stiller jeg meg i kø klokka 10:20. Køen starter faktisk mer enn en halv runde rundt Petersplassen i forhold til der metalldetektorene står, og kveiler seg i en stor ring langs yttergrensen av plassen. Men det er topp stemning - unntatt muligens da to damer forsøker å snike seg inn etter 500 meter - og tiden går fort i sola.

Etter temmelig nøyaktig 40 minutter er jeg gjennom, og kan begi meg mot målet mitt - kuppelen.

Som den sprekingen jeg er må jeg selvsagt labbe opp. Rundt og rundt - og rundt! Jeg erheldigvis ikke blant dem som peser verst - det er flere her som har tatt på seg litt vel mye for å spare 2€, og ikke ta heisen. Men oppe på toppen er det vel verd turen, og utsikten ned mot en velfylt Petersplass og resten av Roma er helt topp.

Og så er det bare å gå ned igjen og inn i selve kirken. Den er absolutt spektakulær, og jeg burde nok brukt mere tid der inne, men ute på Petersplassen tar pave Franz til å tale. Kan vel nesten ikke gå glipp av det når jeg først er her, så jeg albuer meg  fram til et sted der jeg nesten kan se ham. Jeg får et glimt av den venstre armen som han veiver ut av vinduet sitt, men resten må jeg nøye meg med å se på en storskjerm. Jeg tipper han er litt morsom, for det er mye latter og jubel fra folket som er samlet. Men jeg forstår jo fint lite. Så da går jeg heller på do.

Etter at paven har lukket vinduet, er det endel folk som på en gang har tenkt å forlate plassen. Så jeg setter meg likegodt rett ned ved nærmeste søylegang og venter på at bølgen med folk skal legge seg litt, mens jeg skuer lengtende bort mot den nærmeste boden som selger gelato. Jeg tenker at det kan passe godt nå før lunch, og bestemmer meg for at det blir pistasje.

Smetter innom en "hippie" pizza-plass og får med meg et stort stykke i hånda, så går jeg litt til langs Tiberen, og finner meg en gammel mur å sitte på oppe ved Castel Sant' Angelo (Engelsborg). Her kan jeg samle troppene (jeg og meg og oss to) - på samme måte som de gjorde i forgangen tid - og plotte på kartet veien videre. Kunne gjerne tenkt meg en tur inn i denne borgen her også, men ikke i dag.

Dagens andre gelato (sitron og jordbær) - men ikke den siste - tar jeg med meg videre, før jeg igjen setter meg ned i skyggen for å se på livet på Plaza de Oro. Her er det folk som lufter hunder, noen som løper etter bussen, en som leser og en som tydeligvis har sovnet. Håper han ikke skulle rekke en buss...

Mens jeg sitter der på trappen til kirken, får jeg med meg en liten "David og Goliat"-opplevelse. Jeg ser på alle duene som sloss om en brødskorpe som er litt stor å få svelget. Duen som har fått overtaket på skorpen driver og rister den, for å prøve og få den i mindre biter. I prosessen slenger han den et par meter avgårde. Da er det at en liten gråspurv ser sitt snitt, stuper ned og tar hele biten og flyr avgårde opp til en av søylene på kirken. Der kan han nå kose seg alene. Duene får finne seg noe annet brød. Det viser at man kommer langt med smidighet og snarrådighet, selv om motstanden kan virke noe overveldende...

Beina mine tar meg med videre ned langs Tiberen og over Ponte Sista til bydelen Trastevere. Jeg har allerede bestemt meg for at det er her jeg skal spise i kveld, men jeg vet enda ikke på hvilken resturant. En ny is må til, for det er virkelig varmt i dag, og jeg har nå trasket noen kilometer.

Jeg slapper jeg av en time i sola nede på bredden av Tiberen, ute på øya Isola Tiberina. Jeg rister ut sjalet mitt, kipper av meg sandalene, legger sekken bak hodet, og åpner dagens nyinnkjpte bok "The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society". Rett og slett en perfekt bok på ferie!

Jeg legger inn en tur "hjemmom", med litt slakk på sengafør jeg kler meg og spaserer tilbake til Trastevere. Kan jo nesten bli sprek av all dene gåinga, selv om jeg spiser for tre. Det har forøvrig bare blitt med tanken på den der jogginga jeg hadde planlagt...

Middagsvalget faller på "Gino in Trastevere", som er en av resturantene beskrevet i boken "Turen går til Roma". Der anbefaler de steinovnsbakt pizza, men siden jeg ikke har pizza på topp ti lista over mat, faller valget på Proscutto e Melone til forrett (den er generellt oppskrytt), og en Spagetti Carbonara til hovedrett (muligens den beste jeg noengang har smakt). Har valgt å ikke spise meg stappende mett i kveld, sånn at jeg har plass til enda en gelato på veien hjem. Derimot drikker jeg Prosecco og hustets vin,og siden det mangler servering av vann til, blir jeg lettere bedugget. Godt det er et stykke å gå hjem også.

Apropos det å gå hjem; jeg har klart å finne frem til smug og bakgater som korter ned turen betraktelig, men dessværre har disse antikke romerene prestert å legge sin største ruin (Foro Romano og Fori Imperiali) akkurat der jeg skulle ha gått... Og hvis noen lurer på om jeg har gått helt fra vettet, når jeg går alene i bakgater på kvelden - så kan jeg ikke svare på det. Det får vettet mitt svare på selv - om jeg kan finne det igjen...

Jeg er i alle fall trygt hjemme hos nonnene mine nå.