Stolt over å være kvinne!

Som jente/kvinne/dame og blogger er jeg vel nærmest programforpliktet til å skrive noe på denne dagen. Nettopp, det er nemlig 8.mars – og kvinnedagen. Jeg har på ingen måte tenkt å utrede hva denne dagen står for og dens historie – det er det mer enn nok andre som har gjort i dag – men jeg skal skrive noen få velvalgte ord om hva likestilling, og like rettigheter og muligheter betyr for meg.

Jeg er oppvokst i en familie der hunkjønnet har vært sterkt representert; jeg, mine to yngre søstre, og min mamma. Til og med kattene vi har hatt oppigjennom har vært av hunnkjønn. Pappa har representert mindretallet, noe han skal ha all ære for. Han har stått rak blant fire sterke kvinner, og heldigvis har jeg fått både gener, personlighet og påvirkning fra begge mine foreldre. Jeg er også veldig stolt av mine to søstre; de er morsomme, sterke, tøffe, flinke, snille, smarte, modige og tålmodige – helt fantastiske, rett og slett!

Som singel kvinne er jeg selvstendig – både økonomisk og ellers i livet – i tillegg til at jeg er temmelig egenrådig, sta, kravstor og egoistisk. Men det er greit, så lenge jeg er fornøyd og har det bra med meg selv og de rundt meg. Min «samboer», Chilli, (også av hunkjønn) og jeg kommer godt overens, og har avfunnet oss med hverandres særheter: Hun lar meg tro at det er jeg som er sjefen i huset, og jeg innbiller meg at jeg har mest jeg skulle ha sagt.
Det er ikke økonomisk anbefalt å være singel i denne verden, det er faktisk veldig uøkonomisk (sier min bankforbindelse), men jeg har likevel ingen konkrete planer om å finne meg en partner av økonomiske grunner. Selvsagt skal jeg ta det til grundig vurdering om en kjekk millionær kommer og kaster seg  på kne for mine føtter…

Jeg får et mentalt bilde av et par røde nylonstrømper på en klessnor på netthinna når jeg hører uttrykket «Kvinnedagen». Jeg har ingen idé om hvor dette bildet kommer fra; jeg har selv aldri eid røde nylonstrømper, og jeg jeg kan heller ikke huske noen i min familie som har frontet kvinnesaken på noen måte som har brent seg fast i minnet. Jeg må faktisk innrømme at jeg ikke er helt sikker på om jeg noen gang har gått i tog på 8.mars, men det kan ha skjedd at jeg snublet inn i noe en gang på 90-tallet.
På min egen måte har jeg likevel kjempet for likestilling og respekt for kvinner oppgjennom. Jeg har ofte vært den første til å påpeke at jenter/damer ikke står tilbake for menn i de fleste situasjoner, og jeg har mer eller mindre bevisst brukt uttrykk som «likekvinne» framfor «likemann», og «leder» framfor «formann». Jeg har alltid ment at jenter kan (!) klare det meste som gutter kan – med de begrensninger som hver gutt og jente har individuelt.

Etter å ha sett verden fra en litt annen vinkel (USA og Engand) med å reise bort fra hjembyen min noen år, valgte jeg «å gå mot strømmen» i forhold til det som vanligvis forventes av en kvinne. Jeg valgte – helt på egen hånd – å avtjene førstegangstjeneste i forsvaret, og selv om denne tjenesten ikke ble helt som jeg hadde forventet, fikk jeg i alle fall en temmelig unik erfaring med det motsatte kjønn i løpet av det året. Jeg velger å ta det som et kompliment, uttalelsen fra mine mannlige kollegaer ved Elvegårdsmoen i Bjerkvik; der de gav uttrykk for at jeg ikke passet inn i noen av kategoriene som de vanligvis hadde for damer i militæret.
Likeledes har jeg i Røde Kors har jeg følt meg respektert som individ, og for min kompetanse, framfor å bli plassert i «second best»-boksen fordi jeg er jente.

Selv om jeg i ungdommen hadde lagt opp løpet til en framtid med i et helt annet spor (jeg skulle bli politi), har jeg likevel valgt å gå inn i et typisk kvinnedominert yrke – men jeg er stolt av min kompetanse, min utdannelse, mine individuelle evner og min identitet som sykepleier. Jeg setter stor pris på mine mannlige kollegaer – innen alle fagfelt – og jeg er veldig glad for at flere menn ser verdien av å ta utdannelser som bevisstgjør ens forhold til omsorg og empati. Dette er verdier vi virkelig trenger i en verden som stadig endrer seg, og der ingenting er som i gamle dager.

Kvinnekamp, kvinnesak, likestilling, likelønn, stemmerett, og innflytelse over eget liv. Vi er kommet langt i Norge i dag i forhold til disse temaene, selv om vi her på Agder ligger langt etter de andre delene av landet. Samfunnet er i stadig forandring, og nye utfordringer dukker stadig opp. Jenter og kvinner er fortsatt annenrangs borgere i mange deler av verden, ja, faktisk kan det hende at det gjelder bak døra hos naboen også, uten at det er noe som synes for deg og meg. Universelle menneskerettigheter er ikke for alle, overalt. Frihet til å elske den man vil, frihet til å få en utdannelse, frihet til å ta egne valg for det livet man velger å leve. Det er fortsatt nok å kjempe for, og hos meg lever håpet og troen på at verden kan bli et bedre sted for alle, fortsatt. Vi må ikke gi oss, og likesom snøfnugg, det skjøreste jeg kan tenke meg, er vi sterkere enn betong om vi slår oss sammen!

Dette ble absolutt et lengre innlegg enn det jeg hadde planlagt, men mens jeg sitter her og «feirer» kvinnedagen sammen med pus og NRK1, fikk jeg plutselig behov for å skrive mer.

Uansett og uavhengig av hvilken dato det er i året: Kjære kvinner i verden! Takk for det dere er, det dere gjør, og det dere betyr for framtiden og for kommende generasjoner! Vær stolt, vis vei, og stå med strak rygg! Vi er en vesentlig del av denne verden, og det vi gjør og står for vil sette preg på framtida.