Jeg føler at jeg er litt i et vakuum når jeg reiser sånn. For
det første så har jeg reisefeber, en slags følelse av å ha glemt noe, mistet
noe, eller glemt å tenke på noe viktig. Går igjennom den mentale listen over
ting som er viktige gang på gang, men kommer ikke på noe. I tillegg er tid og
rom litt forvirrende når man reiser, selv når jeg bare reiser innenfor en
tidssone. Man er her, og så plutselig er man der, og det er ukjente folk rundt
en, alle mer eller mindre fortumlede og stressede. En skal hit, den andre skal
dit, noen må løpe for å nå flyet, noen må vente kort – noen lenge.
For ikke å snakke om maten når man
er på reise. Det er som om Avinor og alle kiosk-kjedene har rottet seg sammen
for å presse deg til å trykke innpå mest mulig usunn mat på en gang. Jeg
kjenner meg sulten samtidig som jeg ikke egentlig har lyst på noe mat. Dermed
ender jeg ofte opp med noe junk-food, eller en sjokolade – eller fire… Det er
nærmest umulig å finne noe mat som er tilnærmet sunn, noenlunde mettende over
tid, og som ikke koster det hvite ut av øyet. Denne gangen har jeg lagt en plan,
og derfor har jeg med meg sunn, god og mettende mat – slik at jeg ikke skal gå
i fella. HA! Gjett hvem som på ubevisst og mystisk vis ble dradd som en
nairobiflue mot lyset, og rett inn i første og beste kiosk? Kom meg ut med en
flaske vann, men det var nære på at det ble 3 for 2 sjokolade, og en bolle.
Nei, jeg hadde egentlig ikke lyst på dette, men flyplasser innbyr til å gi litt
F… Neste flypass; hva skjer? Jo, jeg klarer i et bevisst øyeblikk å vri roret
mot babord og havner i en klesbutikk i stedet for kiosken. Deretter går jeg med
bestemt skritt – inn i «tax-free» butikken for å snuse på litt parfyme. Hele
tiden hører jeg lokkende sang om varm Kaffe Latte, nystekte vafler med rømme og
syltetøy, pizza med pepperoni (noe jeg for øvrig ikke liker), og sjokolade – «glem
nå for all del ikke å spise minst tre plater sjokolade» synger det over suset
fra passasjerer og fly og trillekofferter.
Her må drastiske og øyeblikkelige
tiltak iverksettes! 1) Lokaliser skjermen med avgangsinformasjon. 2) Sjekke tidene
på billetten (har heldigvis lagt dette inn i kalenderen på telefonen – man reiser
jo billettløst nå om dagen), og finne ut hvor lang tid jeg må utsette meg for
dette maset. 3) Lokalisere Gate 11. 4) Finne et sted å sitte så nære Gaten som mulig,
men samtidig så langt unna det som lokker som mulig. – Og her er det at jeg har
hellet med meg J
Gaten viser seg å ligge helt i enden av terminalen, så langt det er mulig å
komme fra kiosker og caféer i hele bygget. Jeg sjekker «GPS’en», kopler til
autopiloten og setter kroppen i bevegelse mot målet. Jeg finner et ledig sete,
og drar pc’en opp av sekken. Reddet! Nå skal jeg sitte her til flyet går.
Det kan være ganske gøy å sitte å
se på folk på en flyplass; lure på hvor de kommer fra, hvor de skal, hvorfor de
er på reise, hva de gjør når de ikke reiser. Rett overfor meg sitter det en
mann og sover, litt til høyre er det en som ser ut som om han sitter og ber.
Mulig han også bare sover, man vet aldri. To personer blir etterlyst over speakeren,
og rett etterpå kommer to mennesker løpende som om de har den onde i helene –
og så rekker de akkurat å få være med flyet. Nesten like spennende som å se på
lottotrekningen når man ikke har levert kupongen… Men i stedet velger jeg i dag
å skrive blogg, og jeg overlater til andre å undres på hvem, hva, hvor og hvorfor.
Hvem er for eksempel den dama i den sorte dunjakken som hamrer i vei på pc’en,
mens hun innimellom drar på smilebåndet? Hva skriver hun? Hvor skal hun? Hvorfor
skal hun det akkurat i dag?
Der starter de ombordstigningen, på
tide å komme seg videre – til neste flyplass. Og så tog. Og til slutt en drøy
time med buss…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar