Joggetur på egen hånd

Fjerde dagen i Tokyo, og jeg har just kommet inn fra en joggetur. Det er en tyfon på vei inn, så jeg tenkte det var best å få løpingen unnagjort før det blåser opp på ordentlig. 

Det som kom i forkant av tyfonen var derimot en dag med regn, og hovedtyngden kom tydeligvis ned i løpet av siste halvdel av joggeturen min. For sikkerhetsskyld hadde jeg løpt feil, og kommet på ville veier. Ikke sånn å forstå at jeg var "lost", for det skal nok litt mer til - jeg bare viste ikke helt hvor jeg var. Det er i utgangspunktet ikke noe problem her i Tokyo, for det er offentlige kart overalt med pil som viser "you are here". Dessuten kunne jeg jo bare snu og jogge tilbake, men jeg velger ofte an annen løsning - som å jogge i ring... 

Men altså så gikk regnbygene (godt gammeldags høstregn) over til å bli sommer-floing med motvind fra alle kanter. Da hadde jeg forlengst fylt skoene med vann fra en uventet dyp søledam, jakken hadde gitt opp å holde regnet ute, og lua fungerte mer som svamp enn noe annet. Så litt vann til fra oven gjorde liten forskjell. Skulle bare ønsket at jeg var utstyrt med vindusviskere når regnet står vannrett inn i ansiktet.

Kan vel si jeg observerte noen lett hevede øyenbryn der jeg kom "svømmende" opp trappene til terrassen på Roppongi Hills, og videre nedover. Spesielt siden jeg hadde et relativt stort glis om munnen - men japanere er vel så høflige at de ikke ville drømme om å kommentere det. Jeg mistenker likevel at enkelte fra politikorpset som sto plassert ute i regnet utenfor diverse ambasader i nærområdet hadde meg godt kategorisert i klassen "vestlig raring" - der jeg løp rundt i regnet helt frivillig - mens de måtte stå der og se staute ut enten det bøttet ned eller ikke.

Noe av grunnen til dette gliset var selvsagt at jeg igjen følte meg på kjente trakter, og ikke lenger trengte å tenke på hvor "hjemme" var, - men også fordi jeg blir lettere euforisk av å løpe i regn, spesielt når det faller så mye ned at det regner oppover igjen, og gater blir til elver og åpne plasser til grunne innsjøer. Selv om jeg er så våt at jeg likegodt kunne ha badet med klærne på. Fantastisk følelse!

Vel tilbake var jeg altså så grundig gjennomvåt at jeg valgte å bruke tid på å vri opp jakke, genser,  bukseben, lue og sokker, samt tømme joggeskoeneskoene i avløpet i garasjen før jeg gikk opp i leiligheten. Følte meg egentlig ferdig dusjet, men det var likevel godt med litt såpe og varmt vann før jeg tok på meg tørre klær. 

Nå kan tyfonen bare komme...