Ueno Zoo

Med sekkene pakket og vognen i beredskap, la tante ut på tur med tante-gullet. Vi tok Hibya line til Hibya og Chiyoda line til Nesu, så var det bare å følge skilt bort til Ueno Zoo.

Ikke før var vi innenfor porten, så kom de første spørsmålene om is, men vi klarte å vente til etter reptilene, lemurene og en tur rundt dammen. Og så fant tante-gullet likegodt en fin benk der vi kunne spise medbrakt matpakke (brød med leverpostei og med brunost og jordbærsyltetøy må vite), og da var isen plutselig glemt for en stakket stund, der vi koste oss i sol og fuglekvitter. 

Men en liten barnemage har god plass til en is også, og da blir verken sjiraffen, zebraen eller kenguru viktig. Men så kom vi til flodhestene, og da var det veldig gøy å se på når den badet. To av flodhestene var gigantiske, (mye større en den jeg så ved Lake Manyara, i Tanzania), mens pygme-flodhesten var sånn passe liten. 

Uansett tar det på å være liten på tur i dyrehaven, så tante-gullet sovnet i vogna etter isen og giraffen, så da trillet jeg videre opp mot panda-pagoden. Litt trilling utenom de mest bråkete områdene, og vips så tok hun seg en høneblund. Om de enn er nydelige ellers, så er de iallefall helt skjønne når de sover. Og tante kan sitte på en benk og bare se på.

Gullet våknet ved elefantene, og det var skikkelig koselige asiatiske elefanter, slik som jeg husker dem fra sirkus da jeg var liten. Isbjørnen var visstnok ganske skummel - selv om den lå utstrakt på ryggen og sov i varmen - og brunbjørnene fikk heller ikke mye cred. Da oterene derimot skulle få mat var gleden stor - både hos tante-gullet og hos oterne - så der ble vi stående lenge og vel. 

Litt yoghurt under et tre, ny dose med myggspray (utbrudd av dengue-feber i Tokyo), og det var snart på tide å gå hjem. Men først gikk vi opp til tigeren. Og det ble vill jubel da den begynte å gå fram og tilbake rett bak glasset der vi satt. Tror vi tilbrakte en halvtime der før hun motvillig ble med videre - til gorillaene. Og dermed sto vi der igjen. Den yngste gorillaen kom helt bort og la hånda mot glasset og tante-gullet la hånda på sin side. Så smilte de til hverandre, før gorillaungen løp og gjemte seg i armene til mammaen sin. Tante fikk seg også en god klem da.

Rett ved utgangen kom vi til de store pandaene. De var veldig mye større enn jeg hadde forestilt meg, men ellers så de ut akkurat som jeg trodde. De satt på hver sin plattform og gnagde på lange kvister med bambus. Det var lang kø for å få sett dem, så vi sto bare utenfor den ytterste ringen en liten,stund. 

Vi satte kursen mot utgangen og videre gikk vi til vi fant Uemo metro stasjon. Derfra kan man ta todet hele veien til Roppongi, og da er det bare en liten trilletur hjem. På Roppongi stasjon hadde vi en liten brødskivepause, mens vi drev med amatør train-spotting, og gullet hadde et anfall av latterkrampe. Derfra spaserte vi hjem hånd i hånd, og det syns tante var godt gjort av tre år gamle bein, etter så mye gåing i parken.

Tante har hatt en kjempekos dag, og det tror jeg faktisk tante-gullet har også!