Det lønner seg å løfte blikket og se ut av flyvinduet om det er klarvær. Sitter med kaffe og min herlige bok, da jeg kommer til å kaste et blikk ut av vinduet til høyre, dvs østover. Jeg kan nesten ikke tro det, men for første gang kan jeg med egne øyne se Venezia. Må sjekke med flyvertinnen om det er riktig - og hun må igjen spørre kapteinen - men jeg har rett. Jeg klistrer ommentrent nesen til vinduet for å se mest mulig - lengst mulig. Venezia og jeg har noe på gang. Jeg har visst det lenge, og nå er jeg helt sikker. Vi skal snart treffes.
Og alpene i sol; for et herlig syn! Snøen som glitrer på fjelltoppene, en skydott her og der, og de grønne dalene i bunnen, der våren er godt i gang, og klatrer seg høyere opp for hver dag. Da jeg var liten hadde jeg så utrolig lyst til å sove på loftet i en liten alpe-hytte, akkurat som Heidi gjorde. Faktisk har jeg fortsatt lyst til det, og til å løpe rundt i en blomstereng på våren, høyt oppe i fjellene, der gresset er grønt, men snøen ikke så langt unna. Noen kjekke geiter, og et dusin kaklende høner ville vært helt naturlige på tunet. Geiter er faktisk ganske allrighte dyr!
Nå drømmer jeg meg bort igjen. Og hvorfor ikke? Det er jo som å få dobbelt betaling! Jeg er ganske god til å drømme - til å se for meg steder og mennesker, og kjenne på hvordan det er der. Selv om jeg altså ikke er der. Når jeg ikke er der, er jeg likevel der - på en måte. Med utrolig klare bilder på netthinna. Jeg kan til og med kjenne smaker og lukter, sola mot ansiktet, regndråper mot kinnet, når jeg dagdrømmer meg på dette viset.
Nesten hver gang jeg ser et fly i lufta over meg, tar jeg meg i å undres hvor det skal og hvorfor jeg ikke er med. Og det handler ikke omå lengte bort hjemmefra. Selv om jeg ganske ofte - men langtfra alltid - opplever selve reisen som et merkelig vakum. Men noen ganger ser jeg jo ut av flyvinduet og drømmer meg bort...
Å, jeg er SÅ klar for flere eventyr!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar