Mandag

Mandag

Nå står jeg i kø, igjen! Mange som vil selge meg billetter for å slippe køen, men jeg syns noe av sjarmen er å stå her sammen med de andre. Dessuten går det stadig framover, og alle er glade og fornøyde. Vi skal jo tross alt inn i Vatikan-museet og det Sixtinske kapell. Sola varmer godt i nakken akkurat nå, og jeg føler meg smart som har husket solkrem. Om litt svinger vi rundt hjørnet og inn i skyggen, men da er det likevel på tide å ta på seg en mer anstendig topp/jakke. Kan ikke gå inn her uten å dekke til skuldrene i det minste.

Etter en halvtime her har jeg plutselig likevel fått nok, og lar jeg meg lure ut på et "skippe køen"-eventyr... Hvor mye hjelp det er i det er veldig uklart, og jeg kommer ikke til å anbefale selskapet som "hjalp" meg. Etter nesten en time til i kø er jeg endelig inne, og det damper fremdeles ut av ørene når jeg tenker på hva jeg har lyst til å si om det opplegget. Så et råd til alle som har lyst til å gjøre dette etter meg: bestill billetter på internett på forhånd (husk å ha med deg bank-id, eller ha den på mobilen), om du ikke har lyst å stå to timer i kø. Ikke la deg lure når du først har bestemt deg for å stå i kø, det er bortkastet tid, penger og energi!

Når jeg klarer å få humøret under kokepunktet, og samler meg nok til å kjøle meg med litt kaldt vann i ansiktet, er jeg klar for et av verdens mest utrolige museer. Her er mye mer enn en voksen anakonda kan fordøye i en jafs, og "heldigvis" er jeg nok temmelig lik de fleste andre turistene som bare skummer av det "viktigste". Skulle virkelig likt å virkelig kunne noe om kunsten, og vite av noen "hemmeligheter". Så kunne jeg gått rundt med et lurt smil, mens jeg tenkte på en skatt.

Som sagt får jeg med meg høydepunktene; jeg leser dem stikkordsvis i reisehåndboken, og leser på en og annen plakat rundt forbi - og jeg sniklytter til de guidede gruppene som passerer. Ser for meg en privatguidet tur her med Neal Caffery (aka Matt Bomer) og Mozzie (aka Willie Garson), og selvfølgelig med Peter Burke (Tim DeKay) og FBI hakk i hel. Oh joy!

Svett, varm og tørst kommer jeg meg endelig ut i hagen, og litt skuffet over skapelses-frisen til Leonardo Da Vinci i det sixtinske kapell (trodde virkelig at den var større) setter jeg meg på en benk i sola og skriver postkort. Håper de som får dem blir glade!

Cola, vann (i omvendt rekkefølge), og en brukbar lunch senere, trasker jeg nok en gang over broen fra Engelsborg og inn til Centro. Sniker meg nesten usett inn på Piazza Navona langs Via dei Coronari (som jeg oversetter med hjerteveien - kan kanskje også bety kroningsveien - eller muligens rosenkransveien), - før jeg snubler (bokstavelig talt) i en tigger, og skynder meg å finne en stol jeg kan sitte på før jeg gjør mer ugagn. Tilfeldigvis er denne stolen ved et bord på den eldste resturanten på Piazza Navona, og tilfeldigvis er den rett i sola. Det er muligens også den dyreste stolen jeg finner, med en prislapp på 7€ for en cappucino og noe som likner en kake, men her koster det å være "kar".

Jeg soffer rundt og ser på maleriene som selges på plassen, mens sola er iferd med å krabbe ned bak hustakene. Finner ett (men det er alltid flere som er like) som er litt utenom de typiske Roma-maleriene. Kjenner at jeg har ganske lyst på det. Ulempen er at det nok er for stort for kofferten min. Og kanskje litt dyrt. Tør ikke engang å spørre om prisen, og jeg har uansett ikke kontanter nok i lomma, men jeg tenker på det lenge etter at jeg har forlatt plassen med kurs for hotellet.

Middagen blir for andre gang på Melo, og det er nesten like bra som sist. Mindre folk, noe lavere stemning, men maten er fortsatt god. Og velkomsten er over all måte! Eieren har muligens mistet noen klinkekuler (forholdsvis dement på norsk), og holdes klokelig lengst mulig vekk fra gjestene, - men han rekker å møte meg i døren med kyss og klemmer som en gammel bekjent, og smetter i å snakke siciliansk med meg. Jeg syns egentlig det er litt søtt. På samme måte ønsker han meg god natt, og nå som kelneren nesten har klart å sjenke meg full (vin og limonciella), må jeg virkelig hente styrke for å komme meg løs og ut døra.

Heldigvis er det ikke langt å spassere hjem, og jeg kjenner veien godt, men for sikkerhets skyld tar jeg meg en liten hvil ved fontenen utenfor hotellet, før jeg stabler med inn til nonnene, og sengen min.