Beina mine føles som tømmerstokker når jeg våkner. De kjenner seg ikke klare for en ny dag på stein, men her er det heldigvis ikke de som får bestemme hva jeg skal bruke dagen til. Så jeg svinger dem ut av sengen og later som om jeg ikke hører gnålet når de treffer golvet.
Javel, da var det bare å bite tennene sammen og stålsette seg for nok en dag i kø... Jeg strener målbevisst mot Colosseum, åler meg gjennom mengden av ster som kakler værre en høner med mikkel rev på ferde, avfeier kjøp av både det ene og det andre - og finner at køen til billettluken er uforskammet kort! O jubel! Bestemmer meg for at Colosseum er verdt en guidet tur, og kjøper dette samtidig med billetten, i den offisielle billettluken. Ikke noen semirespektable luringer flere ganger her, nei!
Guidingen skal ikke starte før om drøye tre timer, så da tar jeg for meg Foro Romano og Palatino fram til da. Sola står høyt på himmelen, varmen er upaklagelig - ennå - og det er ennå ikke overveldende mange skoleklasser som klynger seg akkurat der det er smalest å passere (dvs. "umulig"). Jeg får forresten med meg et par interresante fremføringer om flere "points of interest" underveis, da dette tydeligvis er noe som er svært populært blant elevgruppene. Hver av elevene har forberedt noe om det vi ser, og de framfører dette for de andre - og for sniklyttere som meg. De fleste er på italiensk, og jeg lytter mer for italiensken enn for fakta, men noen framføres også på mer eller mindre stotrende engelsk.
Det er etterhvert veldig varmt i sola, og jeg går og går. Det er mye å se på, ikke minst de antikke ruinene. Her har keisere, lærde og vanlige folk levd og dødd; bygget, revet og resturert, handlet og undervist.
Må le litt for meg selv når jeg observerer disse gruppene med en duracelldrevet guide i spissen, komme pustende og pesende opp trapper, bakker, og gjennom buer, som om de var på vei til retterstedet. Ingen av dem ser serlig glade og fornøyde ut, noen ser ut som om de burde tatt mer blodtrykksmedisin, og de fleste ser ut som om de heller ville ha sittet komfortabelt i en plaststol på en liten fortausresturant, med en Prosecco eller en Espresso framfor seg, og heller bare sett på livet. Nettopp en god grunn til å ikke melde seg på pakketur... Men for all del - hvis det er det som skal til...
Guiden vår i Colosseum snakker heldigvis brukbart engelsk, men med ganske tung aksent. Jeg skjønner snart at dette nok var verd de ekstra 9€ jeg måte ut med. Vi får tilgang til deler av tribunen nesten alene, vi kommer ned i kjelleren, og vi kommer helt opp i høyden. I tillegg får vi selvsagt tilgang til alt det de andre turistene får. Guiden er helt grei, hun kan tydelig masse, og kan svare på spørsmål fra gruppen. Men innimellom gripes også jeg av gruppe-på-tur-syndromet, og slutter å høre etter. Jeg syns nesten det mest morsomme med hele turen er da det kommer en katt balanserende på ruinene av det som var under arenaen. Er det muligens en etterkommer av tigrene eller løvene som sloss for livet her antikken?
En drøy halvannen time oppholder jeg meg i Colosseum, men da kjennes det nesten som om noen har støpt om sandalene mine i bly, og jeg innser at det beste nok er å sikte mot hotellet. Jeg bestemmer meg for å ta spasserturen på 700 meter ettappevis, og velger i første omgang bare å gå opp en trapp over metrostasjonen. Der finner jeg en kafé som serverer risotto til lunch, og om den ikke er direkte smakløs, så er det heller ikke mer enn det må være. Men den ligger vel for nærme Colosseum, selv om jeg ikke syns det burde være noen unnskyldning for å ikke ha god mat. Jeg får i alle fall sitte der i sola, med utsikt i noen busker og stilaset rundt Colosseum...
Neste stopp hotellet der jeg får beina opp i senga, etter litt tøyeøvelser. Holder nesten på å sovne der jeg sitter på senga, og innser at dette ikke er noe blivende sted om jeg skal få meg noe middag i dag.
Jeg har sett meg ut en resturant som jeg har lyst til å besøke, men jeg har ikke fått sjekket prisnivået der... Mistenker at prisene ikke er for trange budsjett i alle fall. I tillegg kjenner jeg på meg at en viss stil er påkrevet i antrekket, og at mine jeans ikke passer helt inn. En annen sak er at jeg kanske ikke har lyst til å gå der alene. Det er liksom greit på et helt vanlig sted å sitte alene og spise, og lese i en bok, men det tar seg muligens ikke helt ut på en Michelin Guide resturant...
Ute på Isola Tiberina, midt mellom sykehuset og noe jeg tror er politistasjonen, finner jeg en liten bar der jeg setter meg med et glass Prosecco, og komplimentære snacks. Sola kommer snart til å forsvinne bak bygningen, men det en varmt og lunt her enn så lenge. På nabobordet snakkes det norsk, men jeg later som om jeg ikke er "en av dem". Servitøren spør om jeg skriver, og jeg nikker og prøver å komme på hva dagbok kan hete på italiensk. Vil ikke bruke ordet "blogg", da det kanskje er litt belastende. Jeg lurer på om alle tror jeg skriver annmeldelser av resturanter og barer, når jeg sitter slik og hamrer på denne pad'en? Hvilket de på en måte har litt rett i... Så lenge det gjør at folk er hyggelige og smilende - og naturlige - så er det greit - der er ikke meningen å sette noen i forlegenhet, eller å oppnå noe ekstra.
Jeg trasker videre til Trastevere, og svinger en runde rundt i området, før jeg bestemmer meg for at jeg ikke er i humør for Michelin, men heller for en god gammeldags Pizza-restaurant. "Papa Re" virker som et koselig sted, og til min glede er pizza'en helt fortreffelig, med tynn, sprø bunn og god smak. Undrer meg litt på at det er et speilegg i midten av pizzaen, men det er ikke avskrekkende det heller. Og regningen! Forrett, Pizza, vin og vann: 13€. Synd jeg ikke er SÅ glad i pizza, for dette var en sann glede!
Nei - verken beina mine eller jeg er klar for noe videre utskeielser på byen i kveld heller, og jeg legger veien over Capitol, en route mot hjemmet mitt. Og der står ulvinnen med Romulus og Remus! Muligens en kopi - det er i alle fall noe sånt en eldre dame (pent kledt) mer eller mindre skriker til meg på italiensk, mens hun veiver med armene - og nok en gang undrer jeg meg over at den er så mye mindre enn jeg hadde trodd.
Jeg skynder meg å pakke kofferten, for jeg vil så gjerne lese litt på senga før jeg sovner - men det blir lite med lesing... Sovner nesten før jeg får trukket teppet over meg, og boka faller med et klask på gulvet. Jaja, i morgen kan jeg lese videre, da er jeg jo på reise...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar